Helene Fosse

I natt, rett før jeg endelig klarte å sovne, fikk jeg en melding fra min største stalker på nett. Hun ville bare si at hun mente det siste innlegget mitt ble… litt personlig.

«Hmm» tenkte jeg. «Hun følger jammen ikke mange blogger hun her.» For de fleste som leser og skriver blogger, de er klar over at det som blir skrevet ikke nødvendigvis er så sterkt som det kan virke. Bare fordi jeg griper fatt i en følelse, svleger den, kjenner at den brer seg utover i kroppen, for så å føre hele opplevelsen ned på tastatur, så betyr ikke det at dette er en følelse jeg bærer med meg hele tiden. Og hvis jeg gjør det, så trenger det så absolutt ikke være i så stor grad som det jeg beskriver.

Jeg er nemlig veldig glad i å skrive. Det har jeg vært så lenge jeg kan huske. Det jeg liker best er å kunne leve meg inn i andres situasjoner og sette ord på det. Når jeg skriver her på bloggen er det først og fremst for meg selv. Av og til (for eksempel i går) fikk jeg en utrolig trang til å skrive noe, så da gjorde jeg det.

So why so serious, babe? ‘Cause I’m not!

Hva syns du?
Burde en ta alt bloggere skriver seriøst?
Tror dere bloggere alltid er seriøse?

(i neste innlegg kommer jeg til å blogge ordet seriøst, for seriøst, det ordet gir seriøst ikke seriøs mening lenger)