Helene Fosse

«Det finnes ikke et normalt menneske som har gjort en nyttig eller varig ting: Det var de normale som bygget slaveleirene både i Germania og Rossija.» – Jens Bjørneboe
Jeg blir helt forundret over samfunnet vårt i dag. Av en eller annen grunn er de fleste helt besatt av å være så normal som mulig. Det er av en eller annen grunn blitt en bragd å være som alle andre. Orginalmennesker blir sett på som irriterende avvik som ikke har skjønt hvordan det egentlig er en skal være.

Meg i 7. klasse tror jeg, kanskje 8.?

Helt fra mellomtrinnet har folk kalt meg rar. Jeg digger det! Jeg er ikke besatt av å være ulik alle andre, slik noen er, men jeg er stolt av at jeg tørr å være litt anderledes. Selvsagt, jeg var veldig mye mer anderledes før. Desverre, når jeg begynte her på Lundeneset fant jeg ut at hvis jeg hadde lyst til å ha venner, så måtte jeg rett og slett bli litt mer… kjedelig. I begynnelsen husker jeg at folk himlet med øynene når jeg snakket til dem. Senere, etter at de har blitt bedre kjent med meg, forsvant fordommene deres. Grunnen til at fordommene var der til å begynne med var det at jeg kledde meg visstnok i unormalt mye svart (wow, de skulle sett meg på ungdomsskolen! tenker jeg da).
Jeg syns virkelig det er irriterende hvordan folk ser på folk som deprimerte bare fordi de kler seg i svart. «Emo» er blitt et helt sinnsykt stygt skjelsord. Det er blitt slik at selv om toppen du har er kjempefin, så passer den inn i kategorien «emo». Bort med den! Jeg vet om mange folk som syns at emo/scene-stilen er kjempekul, men likevel fortsetter de å ha fordommer mot folk som kler seg slik!

Når jeg blir eldre har jeg virkelig lyst til å bo i en by. Grunnen er at det er her de fleste orginale og kreative menneskene bor. Der er det så mange mennesker at det at du skiller deg litt ut, det gjør ingenting. Da kan jeg virkelig finne kule folk å henge med (heldigvis er det plenty av rare mennesker her også). Jeg kan også tørre virkelig å være meg selv og utvikle de ferdighetene og evnene jeg selv syns er viktige.
Sånn ellers vil jeg bare også irritere meg litt over at denne «normalen» som alle egentlig vil være, ikke egentlig er helt normal heller. Den normalen alle streber etter er en slags «Supernormal». Et slags normalt idealt som er litt bedre enn alle andre, bare at disse tingene som dette superidealet er god på er sånne «normale» ting som å synge og bake. Det er ikke kult å være flink til å sjonglere eller å kunne et eller annet rart språk. Hvorfor kan ikke folk bare syns at det er gøy å være seg selv?
«Vi er alle sammen rare – det kommer bare an på om noen legger merke til det!» – Sigrid Undset
Er du rar?
Streber du etter å være normal?
Er det noe som er «bra normalt» og «dårlig normalt»?

Btw, for de som ikke har lagt merke til det så er det altså 20.10.2010. Tihi, morsom dato!