Helene Fosse

Av og til begynner jeg å lure på hva det egentlig er jeg vil. va er egentlig poenget med dette? Livet altså? Jeg har jo ikke akkurat lyst til å slutte å leve; Tanken på at alt skal ta slutt en gang skremmer meg så hardt at blodpumpen eksploderer  av gangsperr. Men seriøst, hva er egentlig poenget? Sånn hvis du virkelig spidder det på en nål og legger det under mikroskopet?

Du er barn – du begynner på skole – du utdanner deg – du jobber – og når du endelig har fri fra alt dette maset er du så gammel at du får det travelt med å gå i venners begravelse. Hvor ble det av det å leve? Hva er egentlig poenget med å bruke hele livet på å utdanne seg og jobbe, for så å bare sitte i gyngestolen og vente på at barna dine skal ringe deg?

Ikke misforstå meg; «Gamle» kan også leve livet de, selvsagt. Jeg trenger bare å se på min egen bestemor for å skjønne det. I dag ringte hun meg og fortalte meg i over 11 minutt om turen hennes til turen hvor hun danset salsa og ble rost helt opp til atmosfærens ytterste lag. Likeve, vi får alltid høre «Du må leve livet mens du enda kan!» Leve livet? Jeg har freakin ikke tid til å leve livet jeg vel! Ihvertfall ikke hvis jeg hadde satset alt på å få bra karrakterer. Jeg har så lyst til å kunne nyte det å være ung, men når jeg prøver så får jeg jo bare dårlig samvittighet for at jeg ikke jobber vettet av meg for å få bra utdanning, for så å få bra jobb.


Gamle kan selvsagt også leve livet. Foto: Meg

Etter videregående har jeg lyst til å gå på sirkus-klovne-folkover170cmskole. De har en i nærheten av Oslo. Problemet er at jeg egentlig ikke trenger det året. Hva er egentlig poenget? Jeg har jo ikke egentlig lyst til å bli sirkusartist! Eneste grunnen til at jeg vil gå på klovneinstituttet er fordi jeg vil prøve noe nytt, noe annet. Jeg kan jo sjonglere, men på denne skolen (Fjordane folkehøyskole) så lærer en også streetdance, akrobatikk, m.m., pluss at de har en ridelinje der også, så kanskje jeg også får prøve meg på å ri igjen? «Men Helene da» sier den fornuftige gresshoppen «Du trenger ikke dette. Du må finne ut hva du skal bli, studere, leve på nudler og dårlig betalt jobb for så å få deg en jobb du er stuck med i 150 år.» Jeg prøver å knipse den bort fra skulderen min, men den har visst limt seg fast, for den rikker seg ikke.

Stygge gresshoppe.

Så, folkens; Mitt spørsmål til dere.
Når kan jeg ha både tid og samvittighet til å leve?