Helene Fosse

Jeg husker hvordan sommerfuglene pleide å danse rundt i magen med knivskarpe vinger på denne tiden. Men nå er det ikke slik lenger. Nedtellingen til julaften ble for lengst erstattet med panikken for om jeg har glemt å kjøpe gave til noen.

På julaften er jeg så lei og utslitt, og det å måtte putte på en maske og late som om jeg er umenneskelig glad, når jeg egentlig bare vil få slappe av og være fred, føles som mer en plikt enn noe jeg skal glede meg til.

Lillebroren min har vært i ekstase i flere dager nå. Han har mast og mast, spurt om jeg kan hjelpe han å fryse den hjernen hans til julaften, slik at han slapp å vente. Jeg smiler og ler. Jeg er jo glad i ham, og forstår godt hvordan han har det. Men det han sier, stearinlyset som gir gjenskinn i de store, håpefulle øynene, minner meg bare om hvordan alt pleide å være, og hvordan det ikke er lenger.

”Ding dong.” Jeg reiser meg fra sofaen og går inn på badet. På tide å sette på smilefjeset. Litt av maskaraen har drysset og jeg har svarte prikker under øynene og fremhever de mørke stress-posene. Jeg svarer med en god dose concealer. Tvinger frem et smil.

Sånn. Nå ser du glad ut.

Jeg går ut, og møter morfar og kjæresten med et altfor stort smil. ”Heeeeeeei! Jeg har savnet deg så!” sier jeg og hiver meg i armene hans. ”Åh, godjenta til morfar! Det er lenge siden nå!”

Vi setter oss ved middagsbordet. Jeg kjenner irritasjonen stiger når morfars kjæreste begynner å bable i vei om alle tantungene hennes, hvordan han ene endte opp med å få influensa, den andre et eller annet med en saks og legevakten.

Det er julaften, og jeg føler ingenting. Ingenting annet enn stress.

Jeg kikker bort på lillebroren min. Han humper opp og ned i takt med de rastløse og sprellende benene. Han ser bort på meg.

Der! Dypt inni øynene hans får jeg øye på det.

Pepperkaker, sandnøtter og sjokoladedrømmer. Siste skoledag og en snøball i nakken. Glanspapir mot fingrene, en tykk mann meg rød lue. Blånisser, rødnisser og Putti Plutti Pott. Lukten av nellik og appelsin, og smaken av pepperkakehus.

Det som har manglet hele tiden. Det jeg har savnet i flere år. Et lite øyeblikk blir jeg oversvømt av denne følelsen. Ikke på en sånn ”hjelp, jeg drukner”-måte. Mer som en herlig dusj etter en lang skitur i fjellet. Alt stresset, alle de triste, vonde følelsene, savnet etter barndommen, forsvinner i et puff av julegavepapir og melis.

Jeg kikker rundt bordet, og jeg oppdager noe nytt. Noe jeg ikke så før. Plutselig ser jeg hvor morsomt alt sammen egentlig er, alt det som har irritert meg til nå. Og enda bedre. Det er som om jeg kan se det lille glimtet i alle andres øyne også. Hos noen er det litt klarere enn andre, men likevel så er det der. Gleden over at det endelig er julaften, all den gode maten, marsipangrisen og gavene.

Det er nå jeg skjønner det. Jeg er kanskje ikke barn lenger, men den gleden, den varmen. Spenningen og håpet om å få akkurat hva du ønsket deg. Det er noe magisk ved det, og det kommer aldri til å forsvinne, uansett hvor gammel jeg blir.

Haha! Lurte deg. Vi skulle skrive stil i de to norsk-timene våre. Jeg endte opp med å velge oppgave to, hvor vi skulle skrive en novelle om jul eller nyttår (betyr at dette er fantasiy, not reality). Når jeg var nesten ferdig slettet jeg alt og begynte på ny. På den resterende tiden var denne wannabe-dype tingen alt jeg fikk til.

Beklager at jeg ikke har skrevet noe i helgen, men jeg fant ut at når ville bruke resten av tiden med familien min, faktisk sammen med familien min. Stupid, or what?

Glad i dere familien!