Helene Fosse

Jeg blir hele tiden fortalt at «Helene, du kan ikke redde verden». Vel, jeg beklager å måtte fortelle deg at der tar du grundig feil!

Jeg har prøvd så hardt… Så hardt, så hardt å være det som alle andre vil jeg skal være. Jeg har prøvd å hardt å fortelle meg selv at alt skal bli bedre, at verden er ikke så vond og ondskapsfull som den av og til kan virke som. At mennesker er gode helt innerst inne.

Men når du har prøvd lenge nok, når du til slutt et punkt hvor alt ser ut som om det skal rase sammen. Som om de høye, majestetiske fjellene rundt deg overskygger solen helt, og begraver deg i en haug med jord og stein. Som om de svarte skyene barmhjertig omfavner deg, for så å sakte men sikkert drukne deg. Alt virker bare så meningsløst. «Det du gjør betyr ingen verdens ting, Helene. Du er et null!»

Jeg har et valg. Skal jeg tro på dem?

Logikken sier meg at de har rett. Hvor mange arbeidere hjelper jeg ved å kjøpe fairtrade? Hvor mange sultende barn får mat av at jeg hiver noen kroner på bøssen? Hvor mange pandaer overlever ved at jeg støtter WWF?

Kanskje jeg egentlig ikke har noe som helst å si for verden rundt meg? Hadde noen andre enn venner og familie lagt merke til det, om jeg forsvant? Ville verden rast sammen i smerter og depresjoner?

Betyr jeg noe i den store sammenhengen?

Noen skygger for det lille lyset jeg holder i hånden. Blinder meg, så jeg ikke lenger klarer å se de små strålene av håp treffe synscellene mine. Jeg kan fremdeles, så vidt, kjenne varmen i håndflaten, men også den er i ferd med å forsvinne.

Er det noe håp…?

Det er da jeg kjenner det begynner å ulme i magen. En gnist av trass og «who the hell cares».

For hvem i helvette bryr seg egentlig om hva det er du syns?

Plutselig er hele meg i fyr og flamme, og jeg kan kjenne hele kroppen min dirre.

Du sier jeg ikke kan redde verden? Vell, jeg skal vise deg jeg!!!

Jeg skal vise deg hvordan jeg, bare jeg, en liten jente som har vokst opp i lille Etne skal bli noe stort. Jeg skal vise deg at om en bare har troen på at alt kan forandre seg, så vil den det.

Jeg bryter ut i latter og tårer, for herlighet, dette er helt sykt. Hvordan kan jeg la sånne folk nå frem til meg? Hvordan kan jeg tanker som at «jeg betyr ikke noe i den store sammenhengen» holde meg nede? Hvordan kan noen av oss tenke slik?

Vi ungdommer blir hele tiden fortalt hvor elendige vi er, som bare sitter her og ikke gjør en dritt. Det virker som om den største gaven den forrige generasjonen har tenkt å gi oss, er «The gift of feeling like shit». Hvorfor lar vi dem styre oss slik? Hvorfor er det nesten ingen som gjør opprør? Plukker opp tenniskølla og skyter ballen langft over gjerdet med ett «Vi er i det minste bedre enn dere!!!»

Er det ikke snart på tide vi snart gir hele gjengen en på tryne? Alle disse bedreviterne som forteller oss hvordan planeten er i ferd med å få hetestrøk, og det er ingenting vi kan gjøre med det?  Visste søren kan vi gjøre noe med det! Alt vi må gjøre er å slutte å ta til oss all denne kritikken, all denne dritten. Uansett hvem du er, hvem det er som leser dette: Du kan faktisk gjøre en forskjell! Det handler bare om å begynne i det små, og å ha troen på at du er faktisk et godt menneske.

Så, hei dere, hva om vi møter disse stygge kommentarene med et stort stygt «Careface»!

Jeg tror ikke på noen mening med livet.  Eneste meningen jeg kan finne, er den at du skal leve.

Og da mener jeg ikke bare å leve for en selv, men å leve for verden.  Lev for dine venner, din familie, dine medmennesker. Forlater du verden i litt bedre stand enn da du ankom den, kan du virkelig ikke be om noe mer.

For du vet vell at om du redder bare ett liv, så redder du verden?