Remingu

Jeg er en kulturelt kristen ateist

Jeg er ateist. Likevel er jeg også litt kristen. Ikke fordi jeg tror på noen personlig gud, eller noen som helst form for overnaturlige vesen, men fordi jeg ble oppdratt som kristen i et kristent samfunn. Dette kommer med et sett privilegier, ettersom dette er den største religionen i landet, og det er på tide jeg anerkjenner dette.

Da jeg var 14 år konfirmerte jeg meg humanetisk, til min families store forskrekkelse. Bestefaren min som lå for døden på grunn av kreft, unnlot vi å fortelle dette, ettersom det hadde gjort ham altfor trist å høre jeg skulle gjøre noe så rart. Det er kanskje ikke så rart at min ateisme ble en stor del av identiteten min på grunn av dette, og jeg leste utallige bøker som Richard Dawkins «The God Delusion». På denne tiden anså jeg meg selv på ingen måte som kristen. Noen år senere endret dette seg noe. Jeg dro til Japan i en måned, hvor jeg bodde hos to forskjellige vertsfamilier, og besøkte det ene hellige monumentet etter det andre. De fleste japanere tilhører shinto-buddisme. På et tidspunkt dro vi til byen Nagasaki, som du antagelig har hørt om i samme setning som «atombombe» og «Hiroshima». Nagasaki er også en historisk viktig internasjonal handelsby, og den har derfor flere eldre kirker. Det var da jeg besøkte disse og kjente et snev av noe familiært i dette landet hvor alt annet var så fremmed, og jeg begynte å skjønne det. Jeg tror ikke på noe av det som står i bibelen – ihvertfall ikke de overnaturlige delene. Likevel er dette historier jeg har vært omringet av fra før jeg kunne forstå dem. Jeg feirer, som de aller fleste ateister i Norge, jul og påske. Her i Norge er de fleste kulturelt og/eller religiøst kristne, så en merker dette aller best når en snakker med muslimer, jøder og andre som tilhører andre religion, eller reiser til et land hvor en annen religion er dominerende. Det viktigste ved at jeg er «kulturelt kristen,» er at jeg også er privilegert. På samme måte som «kulturelle jøder» (jøder som ikke tror på jødedommens ‘overnaturlige’ aspekt, men som likevel er opptatt av jødedommens kultur og skikker) er jøder når det kommer til diskriminering, er jeg kulturelt kristen når det kommer til å være priviligert. Det er fri rundt høytidene vi feirer, og jeg slipper diskriminerende fordommer som for eksempel jøder og muslimer må forholde seg til, selv hvis de ikke er spesielt troende og praktiserende. Selv om jeg ikke tror på noen gud, og ihvertfall ikke en personlig en, anser jeg meg likevel som kulturelt kristen. Det at jeg tilhører en gruppe mennesker som har vokst opp med bibelen og kristne tradisjoner gjør at jeg tilhører en majoritetsgruppe. At en kan være kulturelt kristen er svært viktig å huske på når det kommer til privilegier, ettersom kristendom fremdeles er majoritets-livssynet her i Norge, og vi nyter godt av blant annet et kalenderår som er lagt opp etter våre tradisjoner. Kulturell kristen er en liten, nesten forglemmelig del av hvem jeg er, men det er fordi jeg bor i et land hvor de aller, aller fleste, kristne og ateister, har samme bakgrunn som meg. Les mer: Christian Privilege (Wikipedia)

16.04.19 | Samfunn og Filosofi

1 kommentar

  1. For, tja, kanskje en måneds tid siden, besøkte jeg noen bokmerkede blogger. Da fant jeg ut at Remingu var «oppstått fra de døde».

    Jeg er en kristen mann og tror på Bibelens beretninger – også de overnaturlige som at Jesus stod opp fra de døde.

    La meg misjonere litt eller hva vi nå skal kalle det. Bibelen utgir seg for å være profetisk, er den det? (Tankefrø: Israel.) Ellers ryktes det at Gud gjør under den dag i dag, stemmer det? I så fall bør det være mulig å oppspore øyenvitner.

    Håper du har hatt en fin påske!

    Svar

Send inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.