Helene Fosse

Følelser er en mystisk ting. Mange syns at følelser er så sterke, og så uforklarlige, og de må være noe annet. Noe mer. Følelser kan ikke bare finne sted i hjernen alene. Ganske objektivt sagt, siden det er vi som føler. Egentlig, så er faktisk følelser utrolig lett å forklare, takket være vår gode venn Darwin.

Du kan det nok litt fra før. Du lærte sikkert som barn at det er bra vi føler smerte. «Om du ikke hadde fått vondt, så hadde du kanskje lent deg på en varm stekeplate helt til hele armen din bare ble til en stor, ekkel gugge som fløt utover hele kjøkkengulvet til mamma. Tenk så mye det hadde blitt å vaske opp!»

Det er av samme grunn, vil jeg påstå, at vi føler andre ting. Ta noe så primitivt som morsinstinktet. Selv om det kan være litt vanskelig å definere akkurat hva hva morsintinktet er, skal vi her definere det slik wikipedia gjør, fordi det gav mening:

The maternal bond (or motherly bond) is typically the relationship between a mother and her child.
While it typically occurs due to pregnancy and childbirth, it may also occur between a woman and an unrelated child, such as in adoption.

Selv om fedre også absolutt kan føle «the maternal instinct», la oss her konsentrere oss om de med pupper.

Det er ganske logisk at en mor, spesielt av sorten pattedyr, vil passe på barnet sitt. Det bærer jo på genene hennes, og når du bare har et avkom, er det ganske viktig at det da faktisk overlever. Viktigheten kan en forstå utifra de ekstreme historiene vi kan høre om tapre mødre som gjør alt de kan for å redde barna sine, som å kaste seg over dem idet orkanen får taket til å kollapse, og andre ting en aldri kunne ha drømt om at en kunne turt. Det at morsinstinktet er et så gammelt instinkt, som jeg nesten tørr påstå alle pattedyrmødre kan føle, sier en god del om hvor sterkt dette faktisk er.

Når det gjelder hvordan en kan føle morsinstinkt ovenfor barn en faktisk ikke er i slekt med, og ofte også dyr, så kan det også forklares ganske lett. Da vi var i huleboerstadiet, og levde i flokker på savannene i Sahara, var de fleste i flokken noelunde i slekt. Derfor, på akkurat samme måte som homofile var bra for flokken, var det også bra om de foreldreløse barna, genetisk sett, hadde noen til å oppforstre seg, og dermed kunne formere seg når de ble store.

Mamma og pappa forelsket på Rhodos i sommer.

Hvis vi tar denne et steg lenger, kan vi også forklare kjærlighet. For at flokken skal holde sammen, er det viktig at en er glade i hverandre, og at en får en trang til å være sammen. Her kommer kjærlighet inn, og ikke minst følelsen av å være ensom, og å ville oppsøke mennesker en kan bli venner med.

Glede kan forklares enkelt ved at når du gjør noe som er bra for deg, som å trene, blir det skilt ut endorfiner (når du er ferdig selvsagt), så gjør at du blir glad.

En annen måte å forklare noen av følelsene våre på, er at av og til tar det for lang tid å tenke bevisst på hva en bør gjøre, eller kanskje det rett og slett er for krevende for hjernen. Da tar heller underbevisstheten saken i hendene, og gir deg en slags «magefølelse» på hva en bør gjøre, som er basert på tidligere erfaringer hvor du har vært i lignende situasjoner. Dette kan være enten det gjelder at du bør løpe fort bort fra løven som hopper ut av busken, eller om du bør ta en jobb på andre siden av planeten.

På denne måten, ved å prøve å gå bakover og tenke på hva følelser faktisk gjør med adferden vår, er det ganske enkelt å forklare hvorfor vi er slik vi er.

Det som er enda viktigere, er at av samme grunn som det er viktig for oss mennesker å ha følelser, kan det fort være viktig for dyr også, og da spesielt pattedyr. Det er viktig at flokkdyr, som f.eks. geiter, er glad i hverandre, og har lyst til å være med hverandre og passe på hverandre. Det er viktig at kuen passe på kalven sin, og føler intens lengsel om den forsvinner, slik at hun kan prøve å finne den igjen.

Det kan også være viktig for dyr å føle hva de bør gjøre i noen situasjoner, basert på tidligere erfaringer, slik at de overlever.