Helene Fosse

Hvorfor bruker jeg stokk?

Det er ikke ofte ser dette, men jeg er altså en 26-åring som regelmessig bruker stokk. Kort fortalt har jeg samme hoftene som den 80 år gamle tanten din etter at hun har brukt sine et helt liv – bare at jeg fikk problemene som tenåring. Hvorfor er det ingen som vet. Jeg er rett og slett et medisinsk mysterium. 

Da jeg var 14–15 år dro jeg og en venninne på språkreise til Storbritannia. Dagene her var stappfulle, fra skole på formiddagen til kulturelle aktiviteter på ettermiddag og utover kvelden. Dette er første minnene jeg klarer å knytte til smerte i hoftene mine, men jeg husker jeg tenkte jeg allerede hadde hatt problemet en stund da. 

Det tok god tid før jeg kom meg til legen. Jeg er nemlig en av de få menneskene i verden som trygt kan google symptomene mine, for jeg er alltid helt overbevist om at hva enn problemet er, er det det minst farlige, og det vil snart gå over. Denne gangen gikk det ikke over, og det tok altfor lang tid før jeg klarte å innse det. 

Hos fastlegen fikk jeg beskjed om at dette kunne var i tre år. Tre hele år tenkte jeg på den tiden. Det føltes uendelig lenge å måtte leve med disse smertene og stivheten hver gang jeg hadde vært aktiv. Det hindret meg jo fra å spille fotball, turne og gå fjelltur. 

Til Haukeland Sykehus
Fastlegen refererte meg videre til spesialist, og det betydde en tur til Haukeland sykehus, Bergen. Jeg husker ikke helt dette møtet, men jeg husker veldig hvordan alt inni meg sank. Spesialisten fortalte meg dette var kronisk. «Men slapp av» fortalte han «du kan få protese når du er sånn 30» og så fortalte han lenge om hvor fantastisk proteser er mens jeg bare stirret på modellene han viste uten helt å skjønne hva det var som skjedde. Så ikke bare kom dette til å vare langt mer enn tre år… det kom til å bli gradvis verre og verre og verre til det endelig kunne gjøres noe med når jeg var 30 år. Det var jo en evighet for lille tenåringen meg. 

Ny spesialist og to operasjoner
Etterhvert fikk jeg enda en ny spesialist. Denne gangen var det hos naboen Haraldsplassen diakonale sykehus. Her hadde jeg to småeksperimentelle kikkhullsoperasjoner. Den første gikk veldig greit, men den hjalp ikke på smertene. Nummer to var mye verre. Denne gangen dro de ut hoftekulen ut fra leddet, rotet rundt inni der, før de sa seg ferdig. Denne operasjonen hjalp heller ikke. Enda verre, den ga meg de verste smertene jeg har hatt i mitt liv. Jeg dro fra Bergen til Grimstad hvor jeg studerte, rett i armene på en stakkars kjæreste som plutselig ble sykepleieren min etter at vi bare hadde vært sammen en måned. Hun hjalp meg på do, hun hjalp meg å dusje, og hun satt med meg i fanget mens jeg var helt ute på svært sterke smertestillende medisiner. 

Under denne operasjonen var kirurgen uheldig og knakk av et instrument inni meg. Desverre klarte han ikke å få det ut, så den lille biten er fremdeles synlig på røngten-bilder av hoftene mine. 

Endelig hofteprotese
Spol frem til for to år siden da jeg flyttet til Oslo. Smertene var bare blitt verre og verre, og da spesielt på vinterstid. Hele livet mitt måtte planlegges rundt hva hoftene lot meg gjøre og hvor mye smerter jeg kom til å være i etter hver aktivitet. Bare å dra til butikken måtte veies opp mot om jeg hadde store planer dagen etter. Jeg hadde ikke hørt noe særlig fra spesialisten i Bergen som nok fremdeles var flau over å ha knekt av et instrument inni meg, men dette var jo en ganske god mulighet til å kunne bytte spesialist til Oslo. Den nye spesialisten min så på bilder av hoftene mine og vi avtalte at jeg skulle få ny hofte på høyresiden. Dette var fantastiske nyheter. Et halvt år etter sprettet kirurgen meg opp langs høyre hofte og byttet hele hofteleddet ut i titanium (og litt plastikk). 

Situasjonen i dag
Et år etter og jeg kan fortelle deg at titanium-hofte er virkelig the shit. For å være helt ærlig er den ikke helt så smertefri som jeg hadde håpet, men den er en million ganger bedre enn det den var, så jeg er alt i alt svært fornøyd. Nå går jeg og venter på å få operere den andre, men selv det å ha en god hofte gjør livet mitt veldig mye bedre. I mellomtiden får jeg bare fortsette å bruke stokk, noe jeg ikke har turt før nå, for å avlaste den venstre hoften min. Jeg bruker også rullestol innimellom når jeg er på museer og lignende. Det har tatt meg altfor lang tid å virkelig tørre å ta i bruk disse hjelpemidlene, men hei, bedre sent enn aldri?

Har du spørsmål angående hofter, være de av ben eller titanium? 

1 kommentar

  1. Jeg leste noe snodig en gang: at det er best å bruke stokk på den gode siden.

    På bilde nr. 2 holder du stokken i høyre hånd, og det er venstre hofte som skal avlastes, så da stemmer det kanskje?

    Svar

Send inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.