Helene Fosse

Høyere skilsmissetall er ikke bare negativt

Selv om det nå er færre skilsmisser enn det har vært på flere tiår, hører jeg fremdeles folk snakke om hvor forferdelig det er så mange skiller seg. Skilsmisse er sjelden noe bra, men kan det hende det er en positiv ting at flere skiller seg nå enn for 20-30 år siden?

Skilsmisser er blitt langt mer akseptabelt de siste ti årene, noe som tydelig fremgår av statistikken til SSB:

Hvordan kan skilsmisse være bra?

Vi har alle møtt, eller i hvert fall hørt om, par som vi er enige i at burde skille seg. Kanskje den ene parten fysisk eller psykisk mishandler partneren sin. I slike tilfeller er vi alle enige (håper jeg) om at skilsmisse er en desidert bra ting. I verste fall kan usunne ekteskap ende i den ene partens død. Selv om vi vet bedre i dag, ble det tidligere sett på som kvinnens skyld dersom mannen ikke var fornøyd med ekteskapet, også dersom det gikk utover henne.

Kvinnens rolle har endret seg
Leser en gamle rådgivning-spalter, er det tydelig hvilket forhold kvinner hadde ikke bare i hjemmet, men også i forholdet. Dersom mannen var utro, var det opplagt at kvinnen ikke hadde gjort jobben sin. Faktisk kunne alle feil i forholdet trekkes tilbake til kvinnen, fordi hun ikke oppførte seg passende, ikke hadde maten klar til rett tid eller fordi hun motsa mannen sin.

Det vil si at ektepar på denne tiden besto av en mann som fikk gjøre som han ville (så lenge det ikke inkluderte å ha følelser annet enn sinne selvsagt), og kvinner som fikk trukket over hodet at hennes jobb var utelukkende å gjøre mannen glad. Var mannen misfornøyd kunne han klage på konen sin. Om kvinnen var misfornøyd, selv hvis det hun var misfornøyd med var at mannen var utro og slo henne, var det hennes egen feil.

Å skille seg var ikke sosialt akseptert. Uansett hva. Disse holdningene førte kanskje til lengre ekteskap, men da blir da ganske så miserable, spesielt for kvinner.

Flere skilsmisser kan være bra
Før holdningene våre, og ikke minst lovene, ble mer liberale når det kom til skilsmisser, var det tusenvis av ekteskap hvor en eller begge partene følte seg fanget, som i dag ville hatt anledning til å bryte opp og finne lykke med noen andre. De verste tilfellene var der hvor den ene parten var voldelig, enten fysisk eller psykisk, gjerne mot både partner og barn. Mindre seriøse, men også triste tilfelle var de hvor kvinnen giftet seg ung for å komme ut fra foreldrenes hus, for så å oppdage at at hennes nye ektemann var minst like kontrollerende, og gjorde henne ulykkelig selv om han ikke var bent frem slem (det er et supert kapittel om dette i Aziz Ansari’s Modern Romance, tilgjengelig på audible).

Hva gjør vi nå?
Misforstå meg rett; jeg mener ikke at skilsmisser er kjempebra og at vi ikke burde gjøre det vi kan for å slippe skilsmisser. Dette gjelder spesielt når barn er involvert. Vi vet for eksempel at dersom en tror partneren ens er ens sjelevenn, som i at det er én person ment for deg, er det ikke bra for et ekteskap. Dette er fordi det setter opp usunne forventninger. Poenget er bare at vi må sette pris på at skilsmisse er nødvendig i et samfunn hvor vi lever til vi er 80+ år gamle, og hvor den ene parten i et ekteskap ikke lenger er forventet å hengi seg helt og holdent til den andre og hans ønsker.

Skilsmisse er ikke gøy, det er det ikke noe tvil om. Det er likevel viktig å huske, når vi ser på tallene, at det er en bra ting at det å bryte opp et ekteskap nå er sosialt akseptert. Vi gjør alle feil valg i livet, og på samme måte som en kan finne ut i slutten av trettiårene at en ønsker å bytte karriere fordi det valget en tok som 20-åring ikke lenger passer en, må vi kunne gjøre det samme med ekteskap. Når vi ser de økte skilsmisse-tallene er det viktig å huske at mange av disse er ekteskap som absolutt burde brytes opp.

30.04.19 | Samfunn og Filosofi

0 kommentarer

Send inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.