En av disse morgenene hørte jeg en dame snakke om døden. Om hvordan vi kommer til himmelen og får møte skaperen vår, og hvordan å tro noe annet bare var trist. Hvordan kunne vi si at vi bare var noe biologisk avfall? «Nok om den…men» sa hun, og begynte på noe annet, så akkurat hva hun mente, det vet jeg egentlig ikke. Mente hun at vi er det helt fra starten av? Eller at vi er det når vi dør? Uansett, så er jeg veldig uenig.
Selv om vi «bare» er en gigantisk celleklump, og det ikke er noe magisk ved oss, endrer ikke det noe. Følelsene vi har, kjærlighet, tankene, filosoferingen over hvem som først kom på å knuse mel og blande det det med vann, de er der fremdeles. Selv om det ikke er noe liv etter døden, gjør ikke det at livet ditt er noe mindre verdig. Selv om du ikke har en eller annen magisk ånd som egentlig er deg, og som kan eksistere uten noe fysisk å holde tak i, så betyr ikke det at dette øyeblikket, akkurat her, ikke har noe å si. Selv om du ikke skal vare for alltid, selv om dette ikke er en test, endrer ikke det på hva som skjer nå.
Du kan selvfølgelig gå rundt å deppe fordi du bare er den nyeste modellen homo sapiens sapiens, men hvorfor skulle du gjøre det? Du kan deppe fordi en dag vil livet ditt ta slutt, og om et par millioner år, vil ikke din eksistens ha hatt noe som helst å si, for da er det ingen mennesker igjen til å huske deg.
Likevel, i det blaffet av bevissthet dette universet har opplevd, var du en del av. Plutselig dukket det opp et vesen som kunne se rundt seg og si «Wow!» I et så stort univers, med så mye vakkert og se, og vi vet ikke om noe annet vesen som kan nyte dets skjønnhet i så stor grad som oss. Så hva har det vel å si om du ikke lever evig? Er ikke det litt av det vakre ved alt sammen? En dag vil dette ta slutt. Da har du fått sjangsen din, og hvis du er heldig, vil du kunne sovne med et et hemmlighetsfult lite smil om munnvikene.
Det er så vanskelig å diskutere dette temaet, i og med at ingen faktisk vet fasitsvaret! Det er ikke sikkert vi noen gang får vite det heller… Derfor syns jeg det er dumt at folk snakker om det som om de er hundre prosent sikre på hva som skjer.. Da mener jeg både de som holder andakt om livet etter døden, men også de som hevder at det ikke er noen ting etter døden i det hele tatt.. Jeg håper jeg slipper å dø en smertefull død, og jeg håper at jeg får et langt og lykkelig liv mens jeg er her på jorden. Det er det eneste jeg vet sikkert, og det er det eneste jeg kan forholde meg til..
Dette var ikke et svar på at jeg var uenig med henne om livet etter døden, men på hva hun mente om livssynet mitt, og hvordan en da ser på mennesket ;)
Tror hu meinte uten Gud så e me ikkje noe aent enn ein celleklump. For uten Gud så hadde me ikkje hatt følelsar, ingen hadde funne opp melet, me hadde rett og slett ikkje eksistert. Det e nok det hu meine.