Helene Fosse

En av disse morgenene hørte jeg en dame snakke om døden. Om hvordan vi kommer til himmelen og får møte skaperen vår, og hvordan å tro noe annet bare var trist. Hvordan kunne vi si at vi bare var noe biologisk avfall? «Nok om den…men» sa hun, og begynte på noe annet, så akkurat hva hun mente, det vet jeg egentlig ikke. Mente hun at vi er det helt fra starten av? Eller at vi er det når vi dør? Uansett, så er jeg veldig uenig.

Selv om vi «bare» er en gigantisk celleklump, og det ikke er noe magisk ved oss, endrer ikke det noe. Følelsene vi har, kjærlighet, tankene, filosoferingen over hvem som først kom på å knuse mel og blande det det med vann, de er der fremdeles. Selv om det ikke er noe liv etter døden, gjør ikke det at livet ditt er noe mindre verdig. Selv om du ikke har en eller annen magisk ånd som egentlig er deg, og som kan eksistere uten noe fysisk å holde tak i, så betyr ikke det at dette øyeblikket, akkurat her, ikke har noe å si. Selv om du ikke skal vare for alltid, selv om dette ikke er en test, endrer ikke det på hva som skjer .

Du kan selvfølgelig gå rundt å deppe fordi du bare er den nyeste modellen homo sapiens sapiens, men hvorfor skulle du gjøre det? Du kan deppe fordi en dag vil livet ditt ta slutt, og om et par millioner år, vil ikke din eksistens ha hatt noe som helst å si, for da er det ingen mennesker igjen til å huske deg.

Hubblesite

Likevel, i det blaffet av bevissthet dette universet har opplevd, var du en del av. Plutselig dukket det opp et vesen som kunne se rundt seg og si «Wow!» I et så stort univers, med så mye vakkert og se, og vi vet ikke om noe annet vesen som kan nyte dets skjønnhet i så stor grad som oss. Så hva har det vel å si om du ikke lever evig? Er ikke det litt av det vakre ved alt sammen? En dag vil dette ta slutt. Da har du fått sjangsen din, og hvis du er heldig, vil du kunne sovne med et et hemmlighetsfult lite smil om munnvikene.