Jeg elsker vitenskap, og har alltid gjort det. Jeg er nysgjerrig av natur (noe jeg vil påstå alle er fra barn av) og det er ikke noe som gir meg mer livslyst enn å lære om universet jeg lever i. Kall det gjerne flaks, for selv om skolen er til for å lære, er det bare flaks at den ikke har tatt livet av min lyst for kunnskap.
Det er en rekke måter å angripe dette problemet på, men mitt største problem er hvordan vi skal «Vise hva vi har lært», blant annet gjennom prøver, refleksjoner og rapporter. Som barn elsket jeg å lese og lære. Jeg elsket å lese om alt fra dinosaurer til amstronomi til historie (spesielt vikingtiden og opplysningstiden fascinerte meg) til biologi. Alle ukepengene mine gikk til enten bøker eller til EIN-Os eksperimenter.
Dersom du ikke husker han her,
kan du ikke ha hatt en veldig spennende barndom
For jeg elsket virkelig å eksperimentere, og syns det var kjempespennende når jeg endelig fikk mitt eget mikroskop hvor jeg kunne studere blader og lignende på ultranært hold. En skulle trudd når vi fikk en naturfagslærer (dette var så sent som på ungdomskolen, men glem det) som lot oss utføe eksperimenter nesten hver eneste naturfagstime, at jeg burde elsket det, men feil.
Problemet er at i motsetning til når du får frie tøyler hjemme på barnerommet, må en på skolen vise hva en har lært gjennom rapporter, hvor en må skrive ned hvert steg en har gjort, hva vi brukte, hva som eventuelt gikk galt, hva som skulle ha hendt, og hva vitenskapen bak var. Istedet for at vi fikk leke oss og prøvd oss frem slik barn naturlig gjør og elsker, endte det med at læreren gikk fort igjennom hva vi skulle gjøre, så raste vi gjennom eksperimentet før vi brukte resten av tiden på at læreren skulle diktere hvordan en skriver en rapport. Det endte derfor med at enten så var det et veldig lite lærerikt eksperiment, eller så fikk vi ikke tid til å faktisk lære vitenskapen bak hva vi skulle gjøre, fordi alt forkuset lå på rapporten, hvor halvparten bare besto i å skrive av boken, føre inn navn, hvem en var på gruppe med og omformulere anvisningene slik at en ikke fikk minus for avskrift.
Det endte med at når jeg som elev fikk høre «Nå skal vi gjøre et eksperiment», forsto jeg det som at «Nå skal vi skrive rapport om noe banalt og meningsløst vi huiet igjennom på ti minutter slik at dere kan late som om dere lærte noe.»
Det blir så viktig å «vise hva en har lært» at selve læringen blir nedprioritert.
Ja, jeg forstår at å skrive rapport er viktig å kunne dersom en skal drive med forskning, men gjett hva, for en elev er det enda viktigere å lære poenget i å eksperimentere i seg selv, nemlig å lære. Det samme gjelder også andre fag, som for eksempel historie, hvor eneste grunnen til at du skal lese stoffet er slik at du kan svare på oppgavene, eller matte, hvor vi bruke masse tid på å lære noe som ekte matematikere ville brukt en datamaskin på å gjøre, bare slik at vi kan gjøre det bra på tentamen. Skolen er ikke til for at barn skal lære, den er til for at de elevene skal ta inn ord gjennom øynene, stokke litt på dem i tankeboksen før de spys ut igjen på prøve-arket, bare for at de skal få en 6’er stemplet i panna.
Neil DeGrasse Tyson fikk det godt frem i en tweet fra april:
When Students cheat on exams it’s because our School System values grades more than Students value learning.
— Neil deGrasse Tyson (@neiltyson) April 14, 2013