Posts tagged with: oppdragelse

Du kommer ikke til å mislykkes!

De siste to årene etter videregående har en liten del av meg konstant vært lammet av frykt. Helt frem til videregående visste jeg akkurat hva jeg skulle gjøre året etter, helt til jeg plutselig var i tredje året, etter to år media og kommunikasjon og så påbygg. ‘Hva gjør jeg nå?!’

Jeg er nok langt fra alene om dette. Tvert imot merker jeg at det er et veldig vanlig problem blant flere av student-vennene mine. Vi hører stadig denne klisjeen om at ’Du kan bli hva som helst om du bare jobber hardt nok… Men er du sikker på at du får jobb dersom du studerer akkurat det

Når jeg spurte en av de ansatte på den videregående skolen min under lunsj for omtrent 3 år siden om hun kunne hjelpe meg, svarte hun ‘Jeg vet ikke jeg Helene… Men jeg tror du kommer til å bli noe stort!’ De rundt henne nikket. Jeg følte alle rundt meg hadde denne forventningen om at jeg kom til å komme tilbake ti år etterpå som millionær og kjendis og nobelsvinner for et eller annet. Men for hva? Hvem vet. Det var nok ment som et kompliment, men samtidig hadde de ikke peiling. For å finne ut hva jeg kunne studere for å ‘bli noe stort’, prøvde flere ganger å lage en mental liste over ting jeg ønsket å bli. Forfatter. Filmskaper. Arkeolog. Fotojournalist. PR-ansvarlig for WWF. Biolog. 3D-animatør, og slik fortsatte det.

Listen har ikke blitt noe kortere, men jeg er fremdeles like rådvill. Jeg har ikke problemer med å finne ut hva jeg ønsker å bli, men det å finne noe som passer både i kategorien “Drøm stort!” men også “Vær realistisk!” føles som en helt umulig oppgave. Det kommer alltid til å være noen som gir meg et advarende ord eller et hevet øyenbryn som får meg til å tvile på meg selv.

Når jeg gikk på ungdomsskolen og vi begynte å få karrakterer på prøvene våre, var det alltid en eller flere av klassevennene mine som spurte meg “Hva fikk du ’a Helene?” og før jeg rakk å svare, fortsatte de “Du fikk vel sikkert en 6’er som vanlig!” Men sannheten var at nei, jeg fikk ikke alltid 6’ere. Såvidt jeg kan huske, fikk jeg ikke 6’ere i nærheten av halvparten av tiden engang. Løsningen på dette problemet var at jeg rett og slett sluttet å si hva jeg fikk på prøver og stiler, men det funker ikke nå. Dersom jeg får en dårlig karrakter på livet mitt, som jeg har lært at i voksenverdenen måles i hvilken yrkestittel en har hvor professor og lege er en 6’er, mens vaskedame er stryk, kommer alle til å få vite det. Om det er på Facebook, eller på 10-årsgjennforening eller folk som mimrer og spør “Hvor er det hun er henn nå da?” så kommer de til å finnen ut av det.

“Det har aldri vært lettere enn nå å bli hva du vil”, sier folk. “Nå kan du studere akkurat hva du vil! Tenk på alle mulighetene du har som ungdom i Norge!” Det eneste jeg og alle på min alder hører er “Hvis du mislykkes er det din og *bare din feil!*” Det er som om alt er satt opp for at målet skal være å få en doktorgrad på universitetet, og blir du noe annet, var det fordi du ‘datt av’. Alt dette presset gjør at jeg omtrent en gang i uken går inn i en eksistensiell krise hvor jeg ikke klarer å gjøre noe annet enn å krølle meg sammen til en klump på gulvet mitt. Dette blir ofte etterfulgt med et ‘Jeg skal vise dem jeg!’, før jeg igjen, uken etter, er tilbake på gulvet.

Dinosaurskisse
Her er hva som skjer når jeg gir opp i mattetimene og istedet bestemmer meg for å tegne 
dinosaurer med fryktelige overbitt og merkelig proposjonerte kropper for å muntre meg opp.

Slik var det når jeg i fjor studerte filosofi (årsstudium, så det ble alternativt til folkehøyskole), og slik er det i år når jeg studerer spillteknologi, og nå ønsker jeg igjen å bytte studie. De eneste gangene jeg er i nærheten av å være sikker på hva jeg vil gjøre, er når ingen har rukket å rive ned alle drømmene jeg har om å jobbe innenfor et spesielt felt.

For alle dere som kjenner seg igjen i min situasjon, som jeg mistenker er de fleste av dere som vet hva en blogg er, her om dagen gikk det opp et lys for meg. For vet dere hva? Ingen bryr seg! Ikke egentlig. Klassevennene mine som trudde jeg bare fikk 6’ere brydde seg ikke egentlig om hva jeg fikk. Hvis jeg møter den skoleansatte, eller noen av de andre som forventer et eller annet utrolig spennende svar på deres ‘Hva er det du gjør nå da?’ og alt jeg kan svare er ‘Jo jeg jobber i kassa på rema og har 11 katter’, gjett hva, de kommer ikke til å bry seg. Ikke egentlig. De kommer kanskje til å si “Åh…”, og kanskje de til og med tenker “Hmm, jeg hadde faktisk forventet noe annet jeg altså…”, men så kommer de til å fortsette å leve livet sitt som om ingenting var skjedd. Som om dette øyeblikket som har fått meg til å ligge lam i sengen min og stirre i taket mens jeg lure på ‘Hva om mislykkes i alt?’, ikke hadde noe å si for deres liv. Null. Zero. Nada. Nani Mo.

De eneste som virkelig bryr seg, og som av og til kan ha litt for sterke meninger om saken, kan være foreldre eller familie. Husk på at dette er ditt liv, ikke deres! Det kan selvsagt være bra å få hjelp av foreldrene dine, men husk at selv om de ønsker deg alt godt, vet de ikke nødvendigvis hva som er best for deg, selv om de kanskje tror at det å dytte deg i en spesiell retning er «til ditt eget beste». For ikke å nevne skjulte intensjoner de kanskje selv ikke er klar over (trenger jeg si noe mer enn «barnebarn»…) Husk at når foreldrene våre vokste opp og fikk seg utdanning og sin første jobb i en ganske annen verden enn den vi befinner oss i nå.

Vi må slutt å være så redde for å mislykkes (samt endre hva det ‘å mislykkes’ faktisk betyr). Sats på noe du ønsker å gjøre, men gjør det fordi du vil det, ikke fordi det er det alle forventer fra deg (med mindre det faktisk funker for deg). Snakk om hva du vil bli med venner, men unngå de som bare ønsker å dra deg ned og fortelle deg at det ikke kommer til å gå. Du kommer fort til å legge merke til hvem som gir deg konstruktiv kritikk, og hvem som ikke tåler å høre andre finne ut av livet sitt når de selv er usikre. Joda, vær realistisk, ikke forvent å bli en bestselgende forfatter. Du må tross alt ha en del flaks også, for at det skal skje. Derfor er det love å satse, men ingen det er ingen skam i å snu eller finne noe annet å brenne for langs veien. Ok, så kanskje du ikke ble det du ønsket, men det betyr ikke at alt du lærte på veien, var helt forgjeves. Det går alltids ann å bruke det du lærte til noe annet. Tenk over hva du likte å gjøre når du vokste opp, og spør deg selv hvorfor du slo det fra deg. Kunnskap og erfaring er begge verdifulle i seg selv, og det hjelper deg til å finne din egen sti til toppen av fjellet, hvor du kan sette deg tilbake, kikke ned, peke og si “Åh, jeg husker den delen. Hadde jeg bare visst hvilken utsikt som ventet meg her oppe!”.


Hvordan skolen tar livet av læring

Jeg elsker vitenskap, og har alltid gjort det. Jeg er nysgjerrig av natur (noe jeg vil påstå alle er fra barn av) og det er ikke noe som gir meg mer livslyst enn å lære om universet jeg lever i. Kall det gjerne flaks, for selv om skolen er til for å lære, er det bare flaks at den ikke har tatt livet av min lyst for kunnskap.

Det er en rekke måter å angripe dette problemet på, men mitt største problem er hvordan vi skal «Vise hva vi har lært», blant annet gjennom prøver, refleksjoner og rapporter. Som barn elsket jeg å lese og lære. Jeg elsket å lese om alt fra dinosaurer til amstronomi til historie (spesielt vikingtiden og opplysningstiden fascinerte meg) til biologi.  Alle ukepengene mine gikk til enten bøker eller til EIN-Os eksperimenter.

EIN-O

Dersom du ikke husker han her,
kan du ikke ha hatt en veldig spennende barndom

For jeg elsket virkelig å eksperimentere, og syns det var kjempespennende når jeg endelig fikk mitt eget mikroskop hvor jeg kunne studere blader og lignende på ultranært hold. En skulle trudd når vi fikk en naturfagslærer (dette var så sent som på ungdomskolen, men glem det) som lot oss utføe eksperimenter nesten hver eneste naturfagstime, at jeg burde elsket det, men feil.

Problemet er at i motsetning til når du får frie tøyler hjemme på barnerommet, må en på skolen vise hva en har lært gjennom rapporter, hvor en må skrive ned hvert steg en har gjort, hva vi brukte, hva som eventuelt gikk galt, hva som skulle ha hendt, og hva vitenskapen bak var. Istedet for at vi fikk leke oss og prøvd oss frem slik barn naturlig gjør og elsker, endte det med at læreren gikk fort igjennom hva vi skulle gjøre, så raste vi gjennom eksperimentet før vi brukte resten av tiden på at læreren skulle diktere hvordan en skriver en rapport. Det endte derfor med at enten så var det et veldig lite lærerikt eksperiment, eller så fikk vi ikke tid til å faktisk lære vitenskapen bak hva vi skulle gjøre, fordi alt forkuset lå på rapporten, hvor halvparten bare besto i å skrive av boken, føre inn navn, hvem en var på gruppe med og omformulere anvisningene slik at en ikke fikk minus for avskrift.

Det endte med at når jeg som elev fikk høre «Nå skal vi gjøre et eksperiment», forsto jeg det som at «Nå skal vi skrive rapport om noe banalt og meningsløst vi huiet igjennom på ti minutter slik at dere kan late som om dere lærte noe.»

Det blir så viktig å «vise hva en har lært» at selve læringen blir nedprioritert.

Ja, jeg forstår at å skrive rapport er viktig å kunne dersom en skal drive med forskning, men gjett hva, for en elev er det enda viktigere å lære poenget i å eksperimentere i seg selv, nemlig å lære. Det samme gjelder også andre fag, som for eksempel historie, hvor eneste grunnen til at du skal lese stoffet er slik at du kan svare på oppgavene, eller matte, hvor vi bruke masse tid på å lære noe som ekte matematikere ville brukt en datamaskin på å gjøre, bare slik at vi kan gjøre det bra på tentamen. Skolen er ikke til for at barn skal lære, den er til for at de elevene skal ta inn ord gjennom øynene, stokke litt på dem i tankeboksen før de spys ut igjen på prøve-arket, bare for at de skal få en 6’er stemplet i panna.

Neil DeGrasse Tyson fikk det godt frem i en tweet fra april:

 


Gutter med rosa sko

Jeg fant nettopp denne historien jeg følte jeg måtte dele med dere. Les selve historien nedenfor bildet.

Jeg skal bare la dere tenke over og kommentere hva dere selv tar fra dette, før jeg deler mine tanker med dere senere.

PinkShoes

Yesterday my mom posted a picture on Facebook of my 5 year old brother Sam wearing a pair of shoes he picked out for his first day of preschool.

She explained to him in the store that they were really made for girls. Sam then told her that he didn’t care and that “ninjas can wear pink shoes too.”

Sam went to preschool and got several compliments on his new shoes. Not one kid said anything negative toward him about it.

However, my mom received about 20 comments on the photo from various family members saying how “wrong” it is and how “things like this will affect him socially” and, put most eloquently by my great aunt, “that shit will turn him gay.”

My mom then deleted the photo and told Sam that he can wear whatever he wants to preschool, that it’s his decision. If he wants to wear pink shoes, he can wear pink shoes.

Sam then explained to her that he didn’t like them because they were pink, he liked them because they were “made out of zebras” and zebras are his favorite animal : )

What does it say about society when a group of adults could stand to take a lesson in humanity from a class of preschoolers?

Kort sammendrag på norsk: Gutten på bildet over valgte ut disse skoene til første dag på førskolen. Moren prøvde å forklare ham at dette var egentlig jentesko, men Sam mente at «Ninjaer kan også bruke rosa sko!»

På førskolen fikk han mange kompliment fra andre unger for de kule skoene sine, og ingen negative kommentarer. Bildet moren hadde lagt ut på facebook, derimot, fikk plenty med kommentarer fra familiemedlemmer om hvordan dette kom til å skade ham sosialt.