Selfies! Folk elsker å hate dem. De som liker å se på seg selv som intelektuelle mener de er et tegn på hvor narsisistiske vi har blitt. Men hva er det egentlig som gjør at selfies har fått et så dårlig rykte på seg? Hvorfor er det å ta bilder av seg selv så galt?
Så lenge mennesker har hatt former for kunst, har vi også hatt former for selvportrett. Figuren under med navn Venus fra Willendorf har enkelte forskere hevdet at kan være et eksempel på selvportrett fra over 25000 år tilbake. Siden dette var tiden før speil, er kanskje dette en representasjon av hva den eventuelle kvinnen som lagde den så når hun så ned på seg selv? Uansett må det ha tatt mengder med tid. Det gjorde det nok også for Van Gogh når han malte sine selvportrett, samt for Frida Kahlo, osv. Selv når kameraet kom til, var det først og fremst rike mennesker,eller kunstnerne selv, som hadde mulighet til å få portrettet sitt laget eller tatt. Smarttelefonen og digitale lommekameraer har endret dette til at vi ALLE nå kan portretere oss selv i ett enkelt klikk. Vi kan gjøre det når vi vil og hvor ofte vi vil, og jeg for min del er kjempeglad for at dette nå ikke lenger bare hører adelen til. *
Det viktigste når det kommer til å sette pris på selfies, er likevel ikke å få frem det faktum at “selfies” faktisk har eksistert så lenge mennesker har laget visuelle former for kunst, og at dette dermed er helt normal menneskelig oppførsel. Det i seg selv er ikke nok til å argumentere for at selvportrett i seg selv er bra. Grunnen til at jeg virkelig kan si jeg elsker selfies, uten å overdrive, er måten selfies kan brukes som et redskap for representasjon og kropps-positivitet! Vi er alle konstant omringet av media som bare aksepterer en form for skjønnhet, nemlig hvite, ciskjønnede, helst blonde, unge, tynne hetrofile menn og kvinner. Ikke bare er disse “definisjonen på skjønnhet”, men de blir fremstilt som normalen i det at de er sterkt overrepresentert i reklamer, TV-show og filmer. Selfies gir makten tilbake til oss mediabrukere, og lar oss vise verden at det finnes mer enn en måte å være vakker på.
Enda viktigere, selfiesene gir oss makten til å vise at vi eksisterer.
Det kan være vanskelig for de av oss som er hvite, slanke og ciskjønnede (dette er tre kategorier jeg passer inn i) nordmenn å forstå viktigheten i det å bli representert, så hvis du som meg har disse, eller andre, privilegier, vær bevisst dem når du tenker over viktigheten av å bli sett, og av å se andre som seg selv. Lupita Nyong’o, som nylig vant Oscar for “Best supporting actress” for filmen “12 years a slave”, fikk dette veldig godt frem i en tale hun holdt for ikke lenge siden, hvor hun fortalte at hun selv om hvordan hun følte seg bent frem stygg som ung, og det var ikke før hun så en modell som “til og med Operah sa var nydelig!” med like mørk hud som Lupita selv ble populær, at hun skjønte at hun selv kunne være pen.
Fra øverst til venstre: treydoesntcare, transgirltumbling, waitingcantlastforever,
chantaletc, g0lddustwoman, illestkai, leanneswardrobewonderland, butchbikinikill,
hijabishijab, zainsbird, itsjosehoe, extraordinary-elite-n-ebony
Tenk så mye lettere det hadde vært om Lupita, og for alle andre også for den saks skyld, om vi fikk vokse opp i et samfunn hvor selfies ble feiret! Hvor det å føle seg komfortable, ja kanskje til og med stolt i sin egen kropp, var noe som ble sett på som en god egenskap, så lenge en også hadde evnen til å sette pris på alle andres kropper også.
Min reise inn i verden av selfies begynte etter at jeg oppdaget at som siden jeg er svært entusiastisk for fotografering, endte jeg som regel opp med å ha mange, gode bilder av alt og alle rundt meg, men veldig få, og da sjeldent særlig gode bilder av meg selv. For å rette opp i dette, begynte jeg, når jeg sist høst flyttet her til London, å ta såkalte selfies, og voila! Nå har jeg plenty av bilder av meg selv, med alt fra når jeg er ganske fornøyd med hvordan jeg ser ut, til bilder hvor jeg ikke tar meg noe særlig bra ut i det hele tatt, men som sier noe om hvordan jeg hadde det der og da. Jeg har bilder av meg selv sammen med venner jeg kanskje aldri kommer til å se igjen, bilder av meg i situasjoner jeg kanskje aldri kommer til å befinne meg i igjen.
Ikke bare har selfiesene gitt meg plenty av gode minner som nå vil bli forvart for alltid, men de har også gjort at jeg ikke lenger tenker så mye over hvordan jeg ser ut. De har lært meg at det er så mye mer enn bare naturlig utseende som spiller inn på hvordan jeg ser ut, men også lys, kameravinkel, osv, og når alt kommer til alt, så er det ikke hvor bra jeg ser ut som gjør en selfie bra. Det er de tusen ordene, og mer, som selvportrettet har å si.
Har du noen flere grunner, til å elske selfies? Hva syns du om selfies, og gjør det å tenke på selfies som et verktøy for bedre selvbilde og for representasjon at du nå ser på selfies i et nytt lys?
*Det at det nå er noe alle kan gjøre, uansett talent eller økonomisk bakgrunn (ihvertfall blant de fleste i Norge), er kanskje litt av grunnen til at så mange kritiserer selfies, noe som blir diskutert nærmere på “The IDEA-channel” her.
