Posts tagged with: inspirasjon

«Jeg har ikke noe valg»

I en episode i Walking Dead, en post-apokalyptisk serie hvor et virus har drept mesteparten av verdens befolkning og truer med å utrydde resten, står en gruppe overlevende og diskuterer om de skal henrette en ungdom. Gutten tilhører en annen gruppe overlevende de var i kamp mot, men som etterlot ham til å dø. Protagonistene, som reddet ham fra å bli konsumert av zombier, frykter at dersom de gir ham sjansen til det, vil gutten løpe rett hjem og fortelle dem hvor våre «helter» holder til.

En av karakterene har tatt det på seg å redde guttungen, mens resten, som blant annet inkluderer to politimenn og en advokat for borgerrettigheter, mener de ikke har noe valg. Spesielt en av dem, Shane, er veldig på at det er dette som kreves for å overleve. Helt opp til nå har han konstant vært forkjemper for «de harde beslutningene», slik som denne. Hvis du ikke er på vårt lag, er det best om du dør, og selv hvis du er på vårt lag men går deg bort, er det ikke poeng i å vente for å lete etter deg.

Mens jeg følger med på argumentene, prøver å jeg å tenke ut hva jeg selv ville gjort om jeg selv var med. Det er ikke en enkel situasjon, men jo mer jeg hører flere av karakterene komme med uttalelser á la «vi har ikke noe valg» og «vi må ta den tøffe beslutningen», jo mer kjenner jeg det koker inni meg. Disse argumentene kjenner jeg så altfor godt igjen. Jeg hører dem nesten hver gang jeg snakker med folk om etiske problemstillinger, og jeg tar meg selv ganske ofte i å komme med slike argument til meg selv.

«Jeg vil ikke kjøpe fair trade-juicen, for jeg har ikke råd»
«Jeg er ikke vegetarianer for mennesker må ha kjøtt og jeg lar meg ikke styre av følelsene mine»
«Jeg er imot like-kjønnet ekteskap fordi bibelen sier det.»

Det er ikke lett å si hva jeg ville gjort dersom jeg virkelig hadde sittet der i det rommet og måttet tatt en slik beslutning. Jeg klarer ikke bestemme meg nå engang for hva jeg egentlig syns er riktig. Uansett kjenner jeg at hver muskel i kroppen min spenner seg i sinne, og alt jeg vil er å skrike i ansiktet til den fordømte Shane at «Slutt å late som om du står for den vanskelige beslutningen! Slutt å late som om du ikke har noe valg!» Jeg er så lei av at folk bruker unnskyldninger som fremstår som harde men nødvendige valg vi må ta, fordi det er det eneste realistiske.

Det er vanskelig å si hva som er verst. Å leve i den tro at du ikke har noe valg, eller å annerkjenne at en har et valg, og velge det minst etisk riktige. Jeg vet selv at jeg gjøre det siste hver eneste dag, og spesielt de dagene jeg går på butikken. Jeg prøver å kjøpe økologisk, men ender ofte opp med å ta det billigste, slik at jeg har råd til andre ting jeg ikke trenger. Jeg vet at sjokolade som ikke er fair trade er nesten 100% sikkert et produkt av barnearbeid. Likevel spiste jeg nettopp opp en

På en sosialkveld for filosofi-studenter i Trondheim var det en kompis av meg som utfordret valget jeg har tatt om å være veganer. Som vanlig når jeg diskuterer dette med folk, ble han mer og mer aggressiv ettersom jeg kom med motargument «Hvordan får du proteiner i deg’a?» «Vel, du har bønner for eksempel, som jo er fullverdige proteiner med alle de essensielle aminosyrene, men så inneholder jo alt proteiner, og så lenge en spiser noe lunde variert…» blah blah blah, noe jeg er ganske vant med, helt til han brøt ut «Så det at du er vegetarianer gjør deg liksom mye bedre enn meg?!» Oppi hodet mitt ble det helt stille. Er det derfor? tenkte jeg. Er dette grunnen til at folk tar seg så nær av at jeg er veganer? Jeg møter mange som ikke bryr seg verken fra eller til, og det er greit nok. En har selvsagt også de som sperrer opp øynene og begynner å skrattle som om det å spise plantebasert er det tåpeligste de har hørt noen gang. Men jeg har aldri skjønt hvorfor de tar så veldig på vei, og hvorfor noen tar det personlig når jeg bestiller en pizza til meg selv uten ost. Jeg tror at grunnen til at disse menneskene reagerer så irrasjonelt, er rett og slett fordi min eksistens minner dem på at jo, det er mulig å leve mer miljøvennlig. Når jeg klarer det, burde jo de klare det, og de klarer ikke å akspetere at de selv ikke er perfekte, og istedet for å prøve å endre på sine egne vaner, tar de det ut på meg. De prøver å overbevise seg selv, gjennom å overbevise meg, om at de egentlig ikke har noe valg.

Jeg skulle ønske flere kunne bli mer bevisste på at en har alltid et valg. Alltid. Det er situasjoner hvor det er greit å tenke at det var ikke mulig å gjøre noe annet, men å prøve å virke mer edel for at en velger å gjøre noe uempatisk, det fører bare til at en lurer seg selv og andre. Noen ganger må en bare innse at ja, jeg vet jeg burde gjort noe annet i denne situasjonen, og så bruke den dårlige samvittigheten til å motivere seg i fremtiden. Aksepter at du ikke er perfekt, og at du ikke trenger å være perfekt, så lenge du aldri slutter å prøve å bli bedre. 


Du kommer ikke til å mislykkes!

De siste to årene etter videregående har en liten del av meg konstant vært lammet av frykt. Helt frem til videregående visste jeg akkurat hva jeg skulle gjøre året etter, helt til jeg plutselig var i tredje året, etter to år media og kommunikasjon og så påbygg. ‘Hva gjør jeg nå?!’

Jeg er nok langt fra alene om dette. Tvert imot merker jeg at det er et veldig vanlig problem blant flere av student-vennene mine. Vi hører stadig denne klisjeen om at ’Du kan bli hva som helst om du bare jobber hardt nok… Men er du sikker på at du får jobb dersom du studerer akkurat det

Når jeg spurte en av de ansatte på den videregående skolen min under lunsj for omtrent 3 år siden om hun kunne hjelpe meg, svarte hun ‘Jeg vet ikke jeg Helene… Men jeg tror du kommer til å bli noe stort!’ De rundt henne nikket. Jeg følte alle rundt meg hadde denne forventningen om at jeg kom til å komme tilbake ti år etterpå som millionær og kjendis og nobelsvinner for et eller annet. Men for hva? Hvem vet. Det var nok ment som et kompliment, men samtidig hadde de ikke peiling. For å finne ut hva jeg kunne studere for å ‘bli noe stort’, prøvde flere ganger å lage en mental liste over ting jeg ønsket å bli. Forfatter. Filmskaper. Arkeolog. Fotojournalist. PR-ansvarlig for WWF. Biolog. 3D-animatør, og slik fortsatte det.

Listen har ikke blitt noe kortere, men jeg er fremdeles like rådvill. Jeg har ikke problemer med å finne ut hva jeg ønsker å bli, men det å finne noe som passer både i kategorien “Drøm stort!” men også “Vær realistisk!” føles som en helt umulig oppgave. Det kommer alltid til å være noen som gir meg et advarende ord eller et hevet øyenbryn som får meg til å tvile på meg selv.

Når jeg gikk på ungdomsskolen og vi begynte å få karrakterer på prøvene våre, var det alltid en eller flere av klassevennene mine som spurte meg “Hva fikk du ’a Helene?” og før jeg rakk å svare, fortsatte de “Du fikk vel sikkert en 6’er som vanlig!” Men sannheten var at nei, jeg fikk ikke alltid 6’ere. Såvidt jeg kan huske, fikk jeg ikke 6’ere i nærheten av halvparten av tiden engang. Løsningen på dette problemet var at jeg rett og slett sluttet å si hva jeg fikk på prøver og stiler, men det funker ikke nå. Dersom jeg får en dårlig karrakter på livet mitt, som jeg har lært at i voksenverdenen måles i hvilken yrkestittel en har hvor professor og lege er en 6’er, mens vaskedame er stryk, kommer alle til å få vite det. Om det er på Facebook, eller på 10-årsgjennforening eller folk som mimrer og spør “Hvor er det hun er henn nå da?” så kommer de til å finnen ut av det.

“Det har aldri vært lettere enn nå å bli hva du vil”, sier folk. “Nå kan du studere akkurat hva du vil! Tenk på alle mulighetene du har som ungdom i Norge!” Det eneste jeg og alle på min alder hører er “Hvis du mislykkes er det din og *bare din feil!*” Det er som om alt er satt opp for at målet skal være å få en doktorgrad på universitetet, og blir du noe annet, var det fordi du ‘datt av’. Alt dette presset gjør at jeg omtrent en gang i uken går inn i en eksistensiell krise hvor jeg ikke klarer å gjøre noe annet enn å krølle meg sammen til en klump på gulvet mitt. Dette blir ofte etterfulgt med et ‘Jeg skal vise dem jeg!’, før jeg igjen, uken etter, er tilbake på gulvet.

Dinosaurskisse
Her er hva som skjer når jeg gir opp i mattetimene og istedet bestemmer meg for å tegne 
dinosaurer med fryktelige overbitt og merkelig proposjonerte kropper for å muntre meg opp.

Slik var det når jeg i fjor studerte filosofi (årsstudium, så det ble alternativt til folkehøyskole), og slik er det i år når jeg studerer spillteknologi, og nå ønsker jeg igjen å bytte studie. De eneste gangene jeg er i nærheten av å være sikker på hva jeg vil gjøre, er når ingen har rukket å rive ned alle drømmene jeg har om å jobbe innenfor et spesielt felt.

For alle dere som kjenner seg igjen i min situasjon, som jeg mistenker er de fleste av dere som vet hva en blogg er, her om dagen gikk det opp et lys for meg. For vet dere hva? Ingen bryr seg! Ikke egentlig. Klassevennene mine som trudde jeg bare fikk 6’ere brydde seg ikke egentlig om hva jeg fikk. Hvis jeg møter den skoleansatte, eller noen av de andre som forventer et eller annet utrolig spennende svar på deres ‘Hva er det du gjør nå da?’ og alt jeg kan svare er ‘Jo jeg jobber i kassa på rema og har 11 katter’, gjett hva, de kommer ikke til å bry seg. Ikke egentlig. De kommer kanskje til å si “Åh…”, og kanskje de til og med tenker “Hmm, jeg hadde faktisk forventet noe annet jeg altså…”, men så kommer de til å fortsette å leve livet sitt som om ingenting var skjedd. Som om dette øyeblikket som har fått meg til å ligge lam i sengen min og stirre i taket mens jeg lure på ‘Hva om mislykkes i alt?’, ikke hadde noe å si for deres liv. Null. Zero. Nada. Nani Mo.

De eneste som virkelig bryr seg, og som av og til kan ha litt for sterke meninger om saken, kan være foreldre eller familie. Husk på at dette er ditt liv, ikke deres! Det kan selvsagt være bra å få hjelp av foreldrene dine, men husk at selv om de ønsker deg alt godt, vet de ikke nødvendigvis hva som er best for deg, selv om de kanskje tror at det å dytte deg i en spesiell retning er «til ditt eget beste». For ikke å nevne skjulte intensjoner de kanskje selv ikke er klar over (trenger jeg si noe mer enn «barnebarn»…) Husk at når foreldrene våre vokste opp og fikk seg utdanning og sin første jobb i en ganske annen verden enn den vi befinner oss i nå.

Vi må slutt å være så redde for å mislykkes (samt endre hva det ‘å mislykkes’ faktisk betyr). Sats på noe du ønsker å gjøre, men gjør det fordi du vil det, ikke fordi det er det alle forventer fra deg (med mindre det faktisk funker for deg). Snakk om hva du vil bli med venner, men unngå de som bare ønsker å dra deg ned og fortelle deg at det ikke kommer til å gå. Du kommer fort til å legge merke til hvem som gir deg konstruktiv kritikk, og hvem som ikke tåler å høre andre finne ut av livet sitt når de selv er usikre. Joda, vær realistisk, ikke forvent å bli en bestselgende forfatter. Du må tross alt ha en del flaks også, for at det skal skje. Derfor er det love å satse, men ingen det er ingen skam i å snu eller finne noe annet å brenne for langs veien. Ok, så kanskje du ikke ble det du ønsket, men det betyr ikke at alt du lærte på veien, var helt forgjeves. Det går alltids ann å bruke det du lærte til noe annet. Tenk over hva du likte å gjøre når du vokste opp, og spør deg selv hvorfor du slo det fra deg. Kunnskap og erfaring er begge verdifulle i seg selv, og det hjelper deg til å finne din egen sti til toppen av fjellet, hvor du kan sette deg tilbake, kikke ned, peke og si “Åh, jeg husker den delen. Hadde jeg bare visst hvilken utsikt som ventet meg her oppe!”.


Du grønne, grønne tre, god dag

En liten vieo jeg lagde til dere, for å vise juletreet jeg har tilbake på hybelen. Jeg elsker å pynte opp med ting jeg lager selv, selv når de er så enkle som det du kan se her. Jeg føler med en gang det blir mye mer meg, og at det viser hvem jeg er.