I en episode i Walking Dead, en post-apokalyptisk serie hvor et virus har drept mesteparten av verdens befolkning og truer med å utrydde resten, står en gruppe overlevende og diskuterer om de skal henrette en ungdom. Gutten tilhører en annen gruppe overlevende de var i kamp mot, men som etterlot ham til å dø. Protagonistene, som reddet ham fra å bli konsumert av zombier, frykter at dersom de gir ham sjansen til det, vil gutten løpe rett hjem og fortelle dem hvor våre «helter» holder til.
En av karakterene har tatt det på seg å redde guttungen, mens resten, som blant annet inkluderer to politimenn og en advokat for borgerrettigheter, mener de ikke har noe valg. Spesielt en av dem, Shane, er veldig på at det er dette som kreves for å overleve. Helt opp til nå har han konstant vært forkjemper for «de harde beslutningene», slik som denne. Hvis du ikke er på vårt lag, er det best om du dør, og selv hvis du er på vårt lag men går deg bort, er det ikke poeng i å vente for å lete etter deg.
Mens jeg følger med på argumentene, prøver å jeg å tenke ut hva jeg selv ville gjort om jeg selv var med. Det er ikke en enkel situasjon, men jo mer jeg hører flere av karakterene komme med uttalelser á la «vi har ikke noe valg» og «vi må ta den tøffe beslutningen», jo mer kjenner jeg det koker inni meg. Disse argumentene kjenner jeg så altfor godt igjen. Jeg hører dem nesten hver gang jeg snakker med folk om etiske problemstillinger, og jeg tar meg selv ganske ofte i å komme med slike argument til meg selv.
«Jeg vil ikke kjøpe fair trade-juicen, for jeg har ikke råd»
«Jeg er ikke vegetarianer for mennesker må ha kjøtt og jeg lar meg ikke styre av følelsene mine»
«Jeg er imot like-kjønnet ekteskap fordi bibelen sier det.»
Det er ikke lett å si hva jeg ville gjort dersom jeg virkelig hadde sittet der i det rommet og måttet tatt en slik beslutning. Jeg klarer ikke bestemme meg nå engang for hva jeg egentlig syns er riktig. Uansett kjenner jeg at hver muskel i kroppen min spenner seg i sinne, og alt jeg vil er å skrike i ansiktet til den fordømte Shane at «Slutt å late som om du står for den vanskelige beslutningen! Slutt å late som om du ikke har noe valg!» Jeg er så lei av at folk bruker unnskyldninger som fremstår som harde men nødvendige valg vi må ta, fordi det er det eneste realistiske.
Det er vanskelig å si hva som er verst. Å leve i den tro at du ikke har noe valg, eller å annerkjenne at en har et valg, og velge det minst etisk riktige. Jeg vet selv at jeg gjøre det siste hver eneste dag, og spesielt de dagene jeg går på butikken. Jeg prøver å kjøpe økologisk, men ender ofte opp med å ta det billigste, slik at jeg har råd til andre ting jeg ikke trenger. Jeg vet at sjokolade som ikke er fair trade er nesten 100% sikkert et produkt av barnearbeid. Likevel spiste jeg nettopp opp en
På en sosialkveld for filosofi-studenter i Trondheim var det en kompis av meg som utfordret valget jeg har tatt om å være veganer. Som vanlig når jeg diskuterer dette med folk, ble han mer og mer aggressiv ettersom jeg kom med motargument «Hvordan får du proteiner i deg’a?» «Vel, du har bønner for eksempel, som jo er fullverdige proteiner med alle de essensielle aminosyrene, men så inneholder jo alt proteiner, og så lenge en spiser noe lunde variert…» blah blah blah, noe jeg er ganske vant med, helt til han brøt ut «Så det at du er vegetarianer gjør deg liksom mye bedre enn meg?!» Oppi hodet mitt ble det helt stille. Er det derfor? tenkte jeg. Er dette grunnen til at folk tar seg så nær av at jeg er veganer? Jeg møter mange som ikke bryr seg verken fra eller til, og det er greit nok. En har selvsagt også de som sperrer opp øynene og begynner å skrattle som om det å spise plantebasert er det tåpeligste de har hørt noen gang. Men jeg har aldri skjønt hvorfor de tar så veldig på vei, og hvorfor noen tar det personlig når jeg bestiller en pizza til meg selv uten ost. Jeg tror at grunnen til at disse menneskene reagerer så irrasjonelt, er rett og slett fordi min eksistens minner dem på at jo, det er mulig å leve mer miljøvennlig. Når jeg klarer det, burde jo de klare det, og de klarer ikke å akspetere at de selv ikke er perfekte, og istedet for å prøve å endre på sine egne vaner, tar de det ut på meg. De prøver å overbevise seg selv, gjennom å overbevise meg, om at de egentlig ikke har noe valg.
Jeg skulle ønske flere kunne bli mer bevisste på at en har alltid et valg. Alltid. Det er situasjoner hvor det er greit å tenke at det var ikke mulig å gjøre noe annet, men å prøve å virke mer edel for at en velger å gjøre noe uempatisk, det fører bare til at en lurer seg selv og andre. Noen ganger må en bare innse at ja, jeg vet jeg burde gjort noe annet i denne situasjonen, og så bruke den dårlige samvittigheten til å motivere seg i fremtiden. Aksepter at du ikke er perfekt, og at du ikke trenger å være perfekt, så lenge du aldri slutter å prøve å bli bedre.
Poenget mitt, selvsagt, var ikke på noen måte å forsvare nazistenes handlinger. Det var mer en refleksjon over hvordan nazistene forsvarte handlingene sine. Nazistene trudde jo det de gjorde var det beste for seg og sitt folk, og hadde dermed lullet seg inn i en fantasiverden hvor alt hørtes fornuftig ut, spesielt når alt skjedde gradvis. Det er lett for oss å se tilbake på nazistene og si det de gjorde var helt umenneskelig. Desverre vet vi at det de gjorde var svært, svært menneskelig. Mennesker har alltid klart å finne unnskyldninger for å gjøre helt forferdelige ting.