Happyweek, dag 2

Så i dag er dag nummer 2 i min egen lille happyweek! Jeg kan allerede merke forskjellen. Ting som til vanlig ville gjort meg litt trist klarer jeg nå å trekke noe positivt ut ifra. Typen måtte på KRFU møte? Der fikk jeg en ganske koselig kveld for meg selv, og for første gang på eviglang tid la jeg meg så tidlig som halv 10! Tro meg, om en går på internatskole er det nærmest umulig å få til.

Jeg har fortalt nesten alle vennene mine at jeg har happyweek denne uken, noe som gjør at jeg virkelig tar dette seriøst. Dessuten minner de meg på det hele veien (selv om det er mest for at de skal kunne «utnytte» det). Når jeg er med dem blir det egentlig mer «Haha, happyweek er kjempemorsomt! La oss være så useriøse som overhodet mulig!». Jeg pleier uansett være så glad og lykkelig når jeg er rundt dem uansett at det ikke spiller store rollen. Det er faktisk når jeg det utgjør størst forskjell.

Nå, i forbindelse med happyweek vil jeg dele en historie med dere. Det er en historie jeg leste for veldig lenge siden (vi snakker mange år), men som virkelig har satt spor. Helt uten videre stumlet jeg over den i dag mens jeg utforsket blogguverset. Vær så snill, bare les den. Det tar bare noen minutter. Jeg lover deg det er en historie du kommer til å huske.

Thomas
Thomas er den typen man elsker og hate. Han er alltid i godt humør og har alltid noe positivt å si. Når noen spør ham hvordan han har det, svarer han: «Hvis jeg hadde det bedre ville jeg vært tvillinger». Han er en naturlig inspirator. Hvis en av de ansatte på jobben hadde en dårlig dag, var Thomas der og fortalte den ansatte hvordan man kunne se det positive i situasjonen. Jeg ble nysgjerrig av å se dette, så en dag gikk jeg bort til Thomas og spurte ham: «Hvordan gjør du det?»

Thomas svarte: «Hver morgen våkner jeg og sier til meg selv: du har to valg i dag. Du kan velge å være i godt humør eller du kan velge å være i dårlig humør. Jeg velger å være i godt humør. Hver gang det skjer noe ille, kan jeg velge å være et offer eller å ta lærdom fra det. Jeg velger å ta lærdom fra det. Hver gang noen kommer og klager til meg, kan jeg velge å akseptere klagene deres, eller jeg kan velge å peke på de positive sidene i livet. Jeg velger de positive sidene i livet.»

«Sikkert, men det er ikke fullt så enkelt,» protesterte jeg.
«Det er det,» sa Thomas. «Livet handler om valg. Når du kutter vekk all dritten, så er enhver situasjon et valg. Du velger hvordan du skal reagere på situasjonene. Du velger hvordan folk skal påvirke ditt humør. Det er du som velger om du vil være i godt eller dårlig humør. Til syvende og sist så er det ditt valg hvordan du lever ditt liv».

Mange år senere, hørte jeg at Thomas var innblandet i en alvorlig ulykke, med et fall på 20 meter fra en radiomast. Etter 18 timers operasjon og uker på intensiven, ble Thomas utskrevet fra sykehuset med skinner langs ryggen. Jeg traff ham omtrent seks uker etter ulykken. Da jeg spurte ham hvordan han hadde det, svarte han: «Hvis jeg hadde det bedre, måtte jeg være tvillinger. Vil du se arrene?» Jeg avslo tilbudet om å se sårene, men spurte ham om hva som foregikk i hodet på ham under ulykken. «Det første jeg tenkte på, var fremtiden til min ennå ufødte datter» svarte Thomas.

«Så mens jeg lå på bakken husket jeg at jeg hadde to valg. Jeg kunne velge å leve eller jeg kunne velge å dø. Jeg valgte å leve.» «Var du ikke redd? Mistet du bevisstheten?» spurte jeg.
Thomas fortsatte; «Ambulansepersonellet var fantastisk. De sa hele tiden at alt kom til å gå bra. Men da de rullet meg inn på akuttmottaket og jeg så uttrykkene til legene og sykepleierne, ble jeg vettskremt. I øynene deres sto det skrevet: «Han er dødsens». Jeg visste at jeg måtte gjøre noe.»
«Hva gjorde du da?» spurte jeg.
«Vel, det var en stor brautende sykepleier der som skrek spørsmål til meg», sa Thomas.
«Hun spurte om jeg var allergisk for noe. «Ja,» svarte jeg.
Legene og pleierne stanset opp mens de ventet på svaret mitt.
Jeg trakk pusten og ropte: «Tyngdekraften».
Gjennom latteren deres sa jeg til dem: «Jeg velger å leve. Operer meg som om jeg er levende, ikke død». Thomas overlevde takket være legenes dyktighet, men også på grunn av sin fantastiske holdning.

Jeg lærte fra ham at hver dag kan vi velge å leve helt. Holdning er, tross alt, ALT.

Bekymre deg derfor ikke for morgendagen, for morgendagen vil bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage. Egentlig er dagen i dag den morgendagen du bekymret deg for i går.

Del


Happyweek

Jeg har tatt utfordringen. Tørr du?
Denne uken skal jeg være superkallefragelistefistisk positiv! Jeg sier ikke jeg skal fake glad, jeg skal bare prøve å legge mer vekt på det positive enn det negative.

Hvordan kan du være med på dette? Du trenger egentlig ikke gjøre noe spesielt, annet enn å være positiv ^^ Om du virkelig vil gå aktivt inn for det, prøv dette:

1. Si cheese! Smiling er ikke bare noe man gjør når man først er glad. Det er også noe en kan gjøre for å bli glad! Bare prøv selv! (Du kan eventuelt prøve å se trist ut, sint ut e.l.) Om du oppfører deg som om du er glad så blir du glad. Dessuten gjør det andre glade å se folk som er happy, så her har alle noe å vinne!

2. Fortell det til folk! Om du forteller noen at du har tenkt å være glad en hel uke gjør det at hele greia blir enda litt mer «offisiell». Det gjør at du blir enda mer gira på å få det til! Dessuten kan det føre til at den du forteller det til også hiver seg på, og det er jo bra!

3. Se på andre positive folk og lær av dem. Her på skolen kan jeg komme på flere folk som gjør alle rundt seg glade bare de åpner munnen. Disse prøver jeg å speile (bruke det samme kroppspråket som) og studere slik at jeg også kan få litt av den lille ekstra gnisten de har.

4. Le og lær av dine feil. De fleste folk blir veldig flaue når de gjør noe feil. Ikke denne uken nei! For hver minste feil du gjør denne uken skal du le litt (med mindre dette er veldig upassende såklart), enten med vennene dine eller litt for deg selv. Prøv å trekke frem det postive du kan få ut av dette.

5. Le med, ikke av! Dette er veldig viktig. Om din positive uke ender opp med at du bare suger all energien ut av alle rundt deg er egentlig hele poenget borte. Når du ser noen snuble og falle så hjelp dem opp, og prøv å hjelpe dem å syns det er morsomt selv, uten at det går utover dem.

6. Gjør mot andre som de vil at du skal gjøre mot dem. Rett og slett en litt bedre versjon av den gyldne regel. Prøve å gjøre små ting som du vet vil glede andre. Fant du et kult bilde på nettet som du tror vennen din kommer til å like? Send det til ham over facebook! Er det en stund siden du snakket med venninnen din i gamleklassen? Ring henne! Sånn bare for å høre hvordan det går med henne.

7. Ros, ros ros. Prøv å gi minst et komplimang til noen hver dag! Det er lett å tro at folk vet hvor flinke de er til ting, som å tegne, kle seg fint osv. Dette er ikke nødvendigvis sant. Fortell de rundt deg hvor fantasiske de er. Det er ikke så vanskelig. Jeg tipper du hver dag får tanker i hodet som «Wow, det var en fin genser» eller «Åh, skulle ønske jeg kunne ta bilder slik hun gjør det!». Bare si det høyt!

Kom igjen, sleng deg på! Denne uken er perfekt til dette! Hva er det verste som kan skje?

Det som er meningen at du skal få ut av dette er at du skal danne deg gode vaner og bli kvitt de gamle. Rett og slett bli flinkere til å glede deg over de små tingene i hverdagen.

Flere tips og info angående dette, klikk her.


Stoler du på deg selv?

Helt siden jeg var liten har jeg vært interessert i illusjon og magi. Jeg husker at jeg og en venninne spleiset på en «magikoffert». Jeg tror egentlig aldri jeg lærte meg noen av triksene helt skikkelig, men senere igjen så har jeg blant annet blitt veldig glad i Jay Sankeys helt sinnsykt bra triks og jeg tror jeg har brukt over tusen kroner på å prøve å lære meg triksene hans. Dessuten er jo mitt store idol Derren Brown. Etter å ha lært meg flere triks og rukt dem på folk har jeg skjønt hvor enkelt det faktisk er å lure menneskehjernen. Dette har igjen ført til at jeg stoler mindre og mindre på min egen hukommelse.

Dette syns jeg er bra!

Ikke alltid selvfølgelig, men jeg syns det er bra at jeg selv har insett at bare fordi jeg har sett noe eller bare fordi jeg husker noe, så betyr ikke det at det er sant. Jeg syns dette er noe andre folk burde innse også. Visste du at de fleste av minnene du har fra når du var liten… egentlig ikke er ekte? Jeg kan foreksempel huske at jeg danset til Shalala med to av vennene mine, men jeg er fullt klar over at det er bare fordi jeg har sett video av når vi gjorde det.

For ikke så lenge siden leste jeg om en studie hvor en psykolog hadde fortalt folk at de hadde snakket med tanten/annen slekning om en eller annen hendelse for en stund siden. I begynnelsen kan ikke den som blir studert huske noe fra det, men etterhvert som psykologen forteler mer og mer, jo mer begynner det og demre for personen. Til slutt husker han/hun faktisk at det skjedde, selv om psykologen faktisk bare fant på alt sammen.

Du kan lese om en lignende studie her.

Stoler du på deg selv og din egen hukommelse?


Lunch time will make everyone happy.

Det er ihvertfall det det står på flasken min (med typeleifen og greier), og jeg er vel egentlig enig med den.

Det er derfor jeg syns skoler burde begynne å tilby skikkelig lunsj. I Finske skoler (som jeg alltid fikk høre når jeg var yngre at er mye bedre enn norske. En sammenheng?) får elevene gratis mat. Varm lunsj, salat og brød, hver eneste dag. Tenk om vi hadde dette? Når jeg gikk i 2. klasse på småskolen var jeg så lei av skive at jeg sluttet å spise lunsjen min. Jeg begynte ikke igjen før 6. klasse når det begynte å gå rykter om at jeg hadde anoreksi.

Jeg syns virkelig at dette med skolemat er noe skolen selv burde ta tak i. Noe alle barn bør lære, men som de kanskje ikke får med seg hjemme, er å spise riktig, samt økologisk. Finnes det noen bedre måte å lære dem det på enn å tilby dem den maten som er bra for dem slik at de kan få merke forskjellen selv?

Hva mener du?

Kilde: Forskning.no

Uansett, alt dette kom p.g.a. dette; Jeg og Anette bestemte oss, uavhengig av hverandre for å ha lunsj på kjøkkenet vårt istedet for i matsalen med resten av skolen. Jeg var ikke helt sikker på hva jeg skulle ha, men så fant jeg jo en frokostblanding i snopehyllen min og en yoghurt i kjøleskapet… Så da tenkte man hvorfor ikke?

Gif er kult!

Vi hadde det kjempekoselig. Hvis du lurer, så ja, jeg er trøtt, og ja, JEG FRYSER!!!

Del


Mål i livet

Er det noe du har lyst til å oppnå? Noe du vil bli flinkere til? Det er viktig å ha mål i livet. Det gjør alt mye mer meningsfylt. Her er noen tips til hvordan du lettere kan nå målene dine! De kan bli brukt til alt mulig, om målet ditt er å bli flinkere til å trene eller om du ønsker å få doktorgrad i noe.

1. Lag en plan over hvordan du skal oppfylle forsettet ditt.
La det bli målbart, d.v.s. istedet for å si at du skal begynne å trene, sett deg et mål om å klare å ta så og så mye i benkpress, eller at du skal klare å jogge en time uten å krepere. Skrive ned hvor lang tid du skal bruke hver gang du trener og gjerne hvilke øvelser du skal gjøre. Da vil det ikke bare bli enklere å få trent, men du vil også kunne vite om du faktisk har klart målet ditt eller ikke.

2. Fortell venner og familie om målet ditt!
Du kan også skrive dem ned på ett ark og signere, og dermed henge dem opp på veggen. Dette vil gjøre at du tar forsettene mer seriøst og det vil mest sannsynlig bli mye viktigere for deg å klare å oppfylle dem.

3. Minn deg selv på hva du får igjen når du har fullt opp målet ditt.
Lag gjerne en liste du kan henge opp ett sted du ofte ser den.

4. Forvent å feile litt iblant.
Hvis målet ditt er å trene skal du ikke legge for mye i det om det går en uke hvor du rett og slett ikke har tid. Minn deg selv på at du bare er et menneske og at det tar tid å venne seg til nye vaner. Det er mye bedre å fortsette treningen etter en uke pause enn å bare gi opp. Om du føler for å slutte, fortell deg selv at nei, dette skal du klare. I verstefall er det faktisk lov å mildne målet litt.

5. Ha bare et mål.
Om du vil ha flere (som meg), prøve å ha ett hovedmål. Det er mye større sjangs for å klare å holde målet ditt om du legger alt fokus på bare ett.

6. Ikke vent til neste uke med å finne på målet ditt.
Prøv å reflektere over dem, og prøve å tenke på hva det er du faktisk vil ha igjen for det.

7. Gjennbruk er bra, men ikke for mål og nyttårsforsett.
Dette vil som regel føre til frustratsjon og skuffelse.

8. Ikke ha de samme målene som alle andre.
Prøv å tenke hva det er du vil ha ut av dette.

9. Gi deg selv belønning hver gang du klarer et minimål.
Om dette er godteri, ekstra-tid ved TV-en eller noe ekstra godt til kvelds er helt opp til deg. Jeg har tidligere hatt noe så enkelt som å sette kryss av i en kalender jeg lagde i dagboken min.

10. Sett planene og fremgangen din ned på papir.

Ha en dagbok hvor du skriver hva og hvor mye du har gjort for å nå målet ditt. Husk å ikke gjøre alt for mye utav dette. Det virker litt mot sin hensikt om du synes det er kjedelig. Husk at bare det å sette en strek på et ark for hver gang du har gjort noe som fører deg nærmere målet er bedre enn ingenting.

Hvilke mål har du?


Zombier finnes!

Ja, det er sant. Zombier er virkelige. Tror du meg ikke? Vel, bare les videre du…

I India, nærmere bestemt i Uttar Pradesh, bor det veldig mange folk. En kan vel mildt sagt si at det er ganske så overbefolket der. Derfor er det noen slu mennesker som bestemte seg for «Hei, hva om jeg dreper de som eiger eigendommene jeg vil ha?». Joda, kan jo funke det. Men er ikke det veldig stress? Du må jo faktisk, du vet… drepe dem. Så hva en heller bare betaler en embetsmann for å erklære personen død for så å overføre deres eigendommer til seg selv.

Det skal visst være så mange som 20 000 mennesker i India som er «Levende døde». De har sin egen organisasjon som heter «The Association of Dead People». Leder her er Lal Bihari. Han var død i 18 år før han fikk igjen statusen sin som levende.

Der har du Zombie-appokalypsen din.

Kilder: Time Magazine, Surviving the world


Erting vs. mobbing

I går leste jeg noe veldig interessant. Det var en artikkel om hvordan vennskapelig erting kan styrke forholdene mellom folk (link nederst i innlegget), og ikke minst gjøre, spesielt barn, til sterkere mennesker. Dette fikk meg til å tenke litt…

Jeg og vennene mine er ganske gode på dette med vennskapelig erting. Vi tuller med hverandre hele tiden og sier «stygge» til hverandre. Likevel er det ingen som blir skadet eller som tar det negativt til seg. Men slik er det ikke alltid.

I hjembygden min har vi noe som må være den styggeste humoren noengang. Vi erter hverandre hele tiden. Det er alltid godt ment, men fordi vi er så dårlige til å gi komplimang til hverandre endte det egentlig opp med å såre litt. Når alt du får høre er at du er «dum, dum, dum», så sårer det, selv om det egentlig bare er tull. Her på internatskolen min er de fleste veldig flinke til å rose hverandre. Det fører til at ertingen egentlig bare preller av.

Jeg syns at noe som er viktig å huske er at hvis du og vennene dine driver med vennskapelig erting, husk å gi dem mer ris enn ros.

Hva mener du?

Kilde: Ja til erting, nei til mobbing – Forskning.no


Do you know your 0 1 1?

I den headeren jeg har nå kan du se en laaang rekke med tall. For de fleste ser de kanskje tilfeldige ut? Vel, det er de ikke. De som har fulgt med i mattetimen og som leser Nemi kan ihvertfall kjenne igjen de 8-9 første tallene.

Ved første øyekast ser det bare ut som noen tilfeldige tall sortert i stigende rekkefølge. Hvis du syns det, stirr litt lenger på dem. Etterhvert legger du kanskje merke til at det er et mønster her. 0 + 1 = 1, 1 + 1 = 2, 1 + 2 = 3, osv. Hvis du legger sammen to av tallene som står ved siden av hverandre får du det neste tallet som svar.

«Aha, kjempekult…» tenker du kanskje «Men hva er egentlig poenget med dette?». Vel, poenget, min kjære venn, er at disse tallene egentlig er ganske spesielle. For ca 800 år siden gjenoppdaget (den egentlige oppdageren var indiske Pingala, 500 f.kr.) den italienske matematikkeren Leonardo Fibonacci at disse tallene var å finne veldig mange plasser i naturen.

En av plassene er i solsikkens «hode». Solsikkefrøene i en solsikke er nemlig plassert i et spiralformet mønster, og antallet spiraler i én retning og antallet i motsatt retning vil være to Fibonacci-tall.

Om du ikke har hørt om Fibonacci-tallene har du kanskje hørt om det gylne snitt? Det gylne snitt, eller phi, blir mye brukt innen kunst. Phi er det samme som 1,618. Om du tar to naboer i fabonaccitallfølgen og deler dem på hverandre vil du få tilnærmet lik phi.


Å myrde en flue

Fluer. OFF så irriterende de er, eller hva? Finn frem fluesmekken og ta den lille dritten! Eller?

Jeg og kjæresten min er uenige når det gjelder ganske mange ting. En av dem er dette med fluer. Kjæresten min, som jo er en gutt med jaktinnstinkt til tusen, vil selvsølfelig at alle fluene skal døø!! Jeg, on the other hand, syns synd på de små. Hvis jeg blir irritert av en flue finner jeg et glass, fanger fluen i glasset og slipper den så ut i det fri.

Jeg vet jeg overdriver litt når jeg holder på slik, og at kjæresten min egentlig har rett, men… det er bare det at jeg liker ikke tanken på å drepe den lille krabaten, bare fordi den irriterte meg litt. Jeg er ikke vegetarianer eller noe, og jeg syns det er greit å drepe dyr når vi trenger det, så lenge dyrene har det bra frem til de plutselig, uten noen ekstra lidelser, dør.

Dessuten syns jeg faktisk fluer kan være litt kule. Jeg mener, HALLO! de er jo det! Visste du for eksempel at bananfluer blir veldig mye brukt i forskning, spesielt innenfor genetikk? De kan nemlig formere seg veldig fort (les: aktive i sengen).

Fluer spiller ofte også en viktig rolle i kriminalgåter. Du skjønner, når noen dør så er ofte fluer de første til å oppsøke liket og legge egg der. Det gjør at for å finne ut hva tid personen døde så er det bare til å se på larvene.

Hva syns du? Er du du som meg eller syns du ikke det gjør noe om en flue forsvinner fra verden


Lemen, lemen, lemen.

Lemen. Lemmus lemmus som de heter på latin. De av dere som vet hva lemen er på japansk lurer sikkert på hvorfor jeg kaller bloggen min for nettopp det. Sånn før du får en eller annen dum idé i hodet om at denne bloggen handler om lemen, and lemen only; Slapp av, den gjør ikke det. Jeg kan ikke love noe, men jeg tviler på at det blir særlig mange innlegg på bloggen her som kommer til å ha med lemen å gjøre.

Før jeg fortsetter, HEI! Jeg heter Helene. Det er meg på bildet der, ja. Jeg går på internatskolen Lundeneset her i Ølensvåg (vetslandet en plass). Her gjør jeg mye rart som å være med venner (duh-uh, internatskole!), lese, se film, tegne, sjonglere, fotografere, osv, osv… Det er vel egentlig ikke sånn kjempeinteressant for deg om jeg fortsetter i evigheter om meg og mine interesser. Allikevel, det er en ting til jeg vil fortelle om meg selv. Jeg blir ikke lett sint. Jeg blir heller ikke lett irritert. Ikke sånn på skikkelig. Allikevel, vennene mine vet godt at om de vil få i gang en skikkelig diskusjon så er det bare å gå til meg. Jeg har nemlig veldig lett for å bli… veldig engasjert i slike diskusjoner. Derfor har jeg fått kallenavnet. lemen. Lemmus lemmus. Lemming. Remingu.

Og nå vet du hvorfor bloggen heter det den heter.