Helene Fosse

Jeg mener det, jeg vet virkelig ingenting. Ikke noe som helst.

Alt jeg vet er at jeg, Helene Strømø Fosse, eksisterer.

Om verdenen rundt meg eksisterer, det aner jeg ikke. For alt jeg vet er jeg bare et lite atom i et veldig avansert vesens drøm. For alt jeg vet så sitter jeg kanskje på en mentalinstutisjon en eller annen plass i Frankrike.

Jeg er en ateist. Mange tror at en ateist er en som hevder å vite at det ikke finnes en gud. FEIL! En ateist er en som ikke tror på en gud. Det er en veldig stor forskjell her. En som ikke har tatt noe standpunkt til om det finnes en gud er en ateist. Et spedbarn er en ateist. En stein uten bevisthet er en ateist. å en måte er du også en ateist, selv om du kanskje er kristen, hindu eller mormon. Den eneste forskjellen på deg og meg er at jeg går en gud lenger.

Altså, jeg hevder ikke at det ikke finnes noen. For det vet jeg ikke. Jeg vet jo ingenting, jeg. Men jeg kan jo ikke leve livet slik heller, kan jeg vel? Hvis det kommer en stor lastebil mot meg, så er det smarteste å gå til sides, selv om for alt jeg vet så går den rett igjennom meg. Når jeg føler sult, spiser jeg, for sist gang jeg jeg var sulten, så hjalp det faktisk å spise.

Når jeg skal finne ut hvordan jeg skal reagere på hvordan verden er, må jeg ta utgangspunkt i hva som er logisk, og hva mine tidligere erfaringer sier meg.

Derfor sier jeg ikke at det ikke finnes en gud. Jeg sier heller ikke at det ikke finnes feer, leprekauner eller store, stygge sjømonster. Men til nå har jeg enda ikke sett noe bevis for at disse skapningene eksisterer.

Do I exist?

Men selv om jeg har fått bilder i fanget av Loch Ness-monsteret, så er ikke det nok bevis på at jeg kan forkaste mine egne tanker om hvordan superlimet som får universet til å henge sammen fungerer. For at jeg skal tro på Loch Ness-monsteret, må jeg ha mer en noen utydelige skygger som også kan være en stokk.Det er heller ikke nok med noen øyevitnebeskrivelser.

Men så syns du kanskjer det er noe feil med denne «Meg ikke vite»-tingen min. Hva med Australia? Tror jeg på det? Jeg har aldri vært i Australia, så jeg kan jo strengt tatt ikke vite. Men likevel, så antar jeg at det eksisterer, bare fordi alle andre sier det gjør det. Hvorfor kan jeg ikke da tro på engler og guder og sjeler også da?

Tingen er at for hverdagen min, betyr det ikke mye fra eller til om Australia eksisterer. Hvis jeg på et eller annet vis ble overbevist om at Australia aldri har vært til, så hadde ikke morgendagen vært mye anderledes. Derfor skal det ikke så altfor mye til for at jeg skal tro at Australia eksisterer. Dessuten ser jeg heller ingen grunn til at noen ville sagt at Australia eksisterte, uten at det gjorde det. Det er ingen som tjener penger på det og det er ikke noe folk blir mye gladere av å tro på.

Du syns kanskje livssynet mitt ikke høres veldig tilfredsstillende ut. Men det kan jeg love deg at det er. Selv om jeg ikke har et eller annet supervesen som kan tildele meg noen mening med livet, så syns jeg faktiskt at bare det å leve er utrolig meningsfult. Jeg trenger ikke mer.

Senest i går, mens jeg lå i armene til kjæresten min, tenkte jeg:
«Det er dette jeg lever for!»

Hva er ditt livssyn?
vor mye skal til for at du skal tro på noe som bryter ved fysikkens lover?

Samurai Champloo