Jeg mener det, jeg vet virkelig ingenting. Ikke noe som helst.
Alt jeg vet er at jeg, Helene Strømø Fosse, eksisterer.
Om verdenen rundt meg eksisterer, det aner jeg ikke. For alt jeg vet er jeg bare et lite atom i et veldig avansert vesens drøm. For alt jeg vet så sitter jeg kanskje på en mentalinstutisjon en eller annen plass i Frankrike.
Jeg er en ateist. Mange tror at en ateist er en som hevder å vite at det ikke finnes en gud. FEIL! En ateist er en som ikke tror på en gud. Det er en veldig stor forskjell her. En som ikke har tatt noe standpunkt til om det finnes en gud er en ateist. Et spedbarn er en ateist. En stein uten bevisthet er en ateist. å en måte er du også en ateist, selv om du kanskje er kristen, hindu eller mormon. Den eneste forskjellen på deg og meg er at jeg går en gud lenger.
Altså, jeg hevder ikke at det ikke finnes noen. For det vet jeg ikke. Jeg vet jo ingenting, jeg. Men jeg kan jo ikke leve livet slik heller, kan jeg vel? Hvis det kommer en stor lastebil mot meg, så er det smarteste å gå til sides, selv om for alt jeg vet så går den rett igjennom meg. Når jeg føler sult, spiser jeg, for sist gang jeg jeg var sulten, så hjalp det faktisk å spise.
Når jeg skal finne ut hvordan jeg skal reagere på hvordan verden er, må jeg ta utgangspunkt i hva som er logisk, og hva mine tidligere erfaringer sier meg.
Derfor sier jeg ikke at det ikke finnes en gud. Jeg sier heller ikke at det ikke finnes feer, leprekauner eller store, stygge sjømonster. Men til nå har jeg enda ikke sett noe bevis for at disse skapningene eksisterer.
Do I exist?
Men selv om jeg har fått bilder i fanget av Loch Ness-monsteret, så er ikke det nok bevis på at jeg kan forkaste mine egne tanker om hvordan superlimet som får universet til å henge sammen fungerer. For at jeg skal tro på Loch Ness-monsteret, må jeg ha mer en noen utydelige skygger som også kan være en stokk.Det er heller ikke nok med noen øyevitnebeskrivelser.
Men så syns du kanskjer det er noe feil med denne «Meg ikke vite»-tingen min. Hva med Australia? Tror jeg på det? Jeg har aldri vært i Australia, så jeg kan jo strengt tatt ikke vite. Men likevel, så antar jeg at det eksisterer, bare fordi alle andre sier det gjør det. Hvorfor kan jeg ikke da tro på engler og guder og sjeler også da?
Tingen er at for hverdagen min, betyr det ikke mye fra eller til om Australia eksisterer. Hvis jeg på et eller annet vis ble overbevist om at Australia aldri har vært til, så hadde ikke morgendagen vært mye anderledes. Derfor skal det ikke så altfor mye til for at jeg skal tro at Australia eksisterer. Dessuten ser jeg heller ingen grunn til at noen ville sagt at Australia eksisterte, uten at det gjorde det. Det er ingen som tjener penger på det og det er ikke noe folk blir mye gladere av å tro på.
Du syns kanskje livssynet mitt ikke høres veldig tilfredsstillende ut. Men det kan jeg love deg at det er. Selv om jeg ikke har et eller annet supervesen som kan tildele meg noen mening med livet, så syns jeg faktiskt at bare det å leve er utrolig meningsfult. Jeg trenger ikke mer.
Senest i går, mens jeg lå i armene til kjæresten min, tenkte jeg:
«Det er dette jeg lever for!»
Hva er ditt livssyn?
vor mye skal til for at du skal tro på noe som bryter ved fysikkens lover?
Eg elske dessa merkelige og djupe innleggo dine!!
Men kosn vil du skilla ateisme og agnostisisme egentlig? For eg blei plutselig litt usikker når eg leste detta, lol.
Tusen takk :D
Folk definerer jo ord forskjellige, men jeg ser på det slik: De aller fleste er agnostikere. Jeg er en agnostisk ateist. Å være en agnostikker handler mer om hvorvidt du vet eller bare tror. En kan ikke si at «Jeg er verken ateist eller gudtroende», for enten så tror du, eller så tror du ikke. Hvis du ikke har tatt noe standpunkt, så er du en ateist. For meg er dette ordet overflødigt, for du kan ikke egentlig vite noe som helst, uansett.
«Agnostics are just atheists without balls.» — Stephen Colbert
» Mange tror at en ateist er en som hevder å vite at det ikke finnes en gud. FEIL! » ..så vidt eg veit, så går ateisme ut på at det ikkje fins ein gud (altså gudsfornektelse). d e agnostisisme som går ut på at ein ikkje kan veta om det fins ein gud osv :-) e du ateist, så har du tatt et standpunkt – då fins d ingen gud.
Det kommer jo selvsagt ann på definisjonen, med slik de fleste ateister definerer det, så er det ganske enkelt en som ikke tror på gud. Se på det slik:
En stein har ikke bevisthet (mest sannsynlig).
En stein kan ikke synse noe som noe som helst, og har derfor ingen formeninger om det finnes en gud eller ikke.
En stein er en ateist.
En stein kan ikke være en antiteist though, og det er mest sannsynlig det du snakker om. En antiteist er nemlig en som tror at det ikke finnes en gud. Ikke bare har ingen tro på at han finnes en gud, han vet hva en gud er, og tror at det ikke eksisterer :)
De va faktisk sjukt bra skreve (:
SV: Haha np! xD
Jeg liker ikke å sette meg inn i noen gruppe fordi det kommer alltid med meninger og syn jeg ikke står for. Ateister jeg møter på er ofte fryktelig antirelgiøse og bruker en hver anledning til å hakke ned på relgion, derfor føler jeg at det miljøet rundt går veldig imot det jeg står for- tolleranse. På en annen side blir en agnostiker kanskje litt for «laidback», jeg har jo mine teorier og tanker om det, men jeg har ikke noe mer stress med det at jeg «tar det når jeg dauer» x)
Det er det som er problemet; Det er bare de som faktisk kaller seg ateister som kan virker slik… De som kaller seg for agnostikere er i virkeligheten også ateister (under den definisjonen som jeg, og de fleste jeg kjenner og vet om som også vet hva en teist er, bruker). Mange mener jo at bare folk kaller seg ateist så er de ikke tollerante. Sier du meneingen din angående religion, om du ikke selv er religiøs er du intollerang.
Som du sikkert merker på dette innlegget så trår jeg utrolig varsomt, og det er ikke bare for at religiøse mennesker faktisk skal lese igjennom hva jeg har å si istedet for å avvise det som en antireligiøs tekst som ikke har noe å by på.
Det er også fordi jeg går på en kristen skole, og prøver å holde veldig lav profil nårdet kommer til livssynet mitt. Jeg har nemlig merket veldig forskjell på behandlingen jeg får av folk før og etter de får vite at jeg selv ikke deler deres livssyn. Likevel, selv om jeg er aldri så varsom, var det en her om dagen som spurte meg «Så hva mener du om meg da? Siden jeg er kristen? Er jeg en idiot jeg da eller?». Folk antar at jeg har noe vondt å si om religionen deres, bare fordi jeg er en ateist. Er det rarrt ateister får et dårlig stempel da?
Jeg tråkket også veldig varsomt en stund da jeg var vikar i en kristen privat barnehage, med rosa hår og baggypants:P Jeg tror de aller fleste danner sin egen versjon av tro om de går under kategori eller ikke. Jeg bruker å si at det finnes nok like mange versjoner av kristendom som det finnes kristne. Sånn er det nok med alle andre relgioner og livssyn også, man gjør jo sine egne tanker om det, det er jo tross alt en veldig personlig greie. Det er bare kjipt med ekstremistene som setter alle andre i et dårlig lys:P
Ser at du refererer til sjømonstre her… Litt trist at du utelater dei vakre og fine, ja tilogmed dei hverdagslige. Syns fokuset ligger litt hardt på «store, stygge» :/
Jeg nevner jo feer og leprekauner, og de blir jo ikke akkurat regnet som store og stygge…
Jeg skrev faktisk om dette her i dag hos meg. Om du er interessert.
Det jeg burde legge til der er at jeg blir litt trist inni meg når jeg så noen klipp fra Egypt. «Takk Gud for at vi fikk Mubarak vekk!» NEI Takk dere selv for at dere våget. Er det ikke logisk? Så vi Gud marsjere rundt der? Vi så millioner av mennesker med et håp. Menneskene gjorde noe. Om Gud var der vet jeg ikke. Men Menneskene var. Og Menneskene vant.