Helene Fosse

Jeg hører folk snakke om det hele tiden, hvordan jorden er laget helt prefekt for oss. Ikke for kald, ikke for varm. Akkurat passe med mat. Masser av vann, bare for oss, og bare det at landskapet rundt oss er så behagelig for oss å se på… Det er jo helt utrolig! Hadde gress vært en annen farge, foreksempel lilla og gult, og himmelen rød med grønne striper. Vi hadde jo gått rundt og kastet opp.

Tenk om jorden så ut slik som dette?
DET hadde du ikke likt, hadde du vel!??

Jeg syns det er så rart når folks snakker slik, om hvordan jorden er helt perfekt skapt for oss. Har det ikke noengang falt dem inn at det kanskje er vi som er perfekt tilpasset. Kanskje det er vi som har vendt oss til å like maten som er her, temperaturen som her, ja, til og med fargen på gresset og himmelen?

Imagine a puddle waking up one morning and thinking, «This is an interesting world I find myself in — an interesting hole I find myself in — fits me rather neatly, doesn’t it? In fact it fits me staggeringly well, must have been made to have me in it!»

– Duglas Adams

Det er veldig lett å tro at verden er slik, og det virker ganske harmløst. Det kan jo ikke skade noen andre dette her, eller? Kan ikke folk få ha den troen de vil?

Problemet med den troen er at det går faktisk utover andre. Når jeg folk snakke om hvor «dumme dyr er, de er skapt for at vi skal spise dem» og hvordan naturen er laget for oss, da ender vi opp med å strippe moder jord for alt hun har av ressurser. Vi tar oss til rette, og skader både planter og dyr i prosessen.

Problemet er egentlig det at det er egentlig ikke moder jord som har det vondt. Hun har ikke feber engang. Moder ord har vært mye, mye varmere uten at hun har brydd seg noe særlig om det. Som George Carlin sa, «Humans are like a virus. Earth will shake us off like a bad cold and continue on its path.» Det er vi som sliter folkens. Trudde vi virkelig at vi kunne ødelegge for en gigantisk steinklump?

Folk må komme seg ut av sølepytt-mentaliteten og forstå at verden er ikke her for å glede oss. Vi er bare noe som kom litt tilfeldig, men som bestemte oss for å klamre oss fast. Om vi vil overleve kan vi ikke slippe taket.

Fortsettelse på Douglas Adams-quoten ovenfor:

This is such a powerful idea that as the sun rises in the sky and the air heats up and as, gradually, the puddle gets smaller and smaller, it’s still frantically hanging on to the notion that everything’s going to be alright, because this world was meant to have him in it, was built to have him in it; so the moment he disappears catches him rather by surprise. I think this may be something we need to be on the watch out for.