Helene Fosse

I dag, på vei fra matsalen, kikket jeg så vidt bort på posthyllen. Der la jeg merke til at det lå et brev som ikke var der da jeg kom. (Grunnen til at jeg legger merke til slik er den at jeg er en paranoid kontrollfrek som tror at verden går under om jeg ikke vet med absolutt 100% sikkerhet hva som ligger i F-hyllen)

Uansett. Jeg gikk jo da bort til posthyllen for å kikke på brevet, og hadde nesten lagt det fra meg før jeg plukket det opp. Jeg får jo tross alt aldri brev. Sist gang jeg fikk brev så var det en prøve på byggris, og siden jeg ikke har bestilt flere av dem, så kunne det jo umulig være til meg.

Men det var det.

Seriøst. Jeg kødder ikke. Kors på halsen. Det var faktisk til meg.

Her er brevet mitt

Jeg tok selvsagt med meg brevet til rommet mitt. Jeg følte det krible i fingrene mine. Jeg ville så åpne det brevet fortest mulig. Hva kunne det være? Hadde jeg glemt noe på rommet til noen? Var noen snille med meg? Var den fylt med blekk som sprytet i trynet på meg med en gang jeg åpnet den? Tenk om det var noe farlig i den. PANIKK!

Som du ser, ikke noe farlig.

Heldigvis var det bare en slikkepinne med colasmak og et fint, lite bibelvers.

Jeg ble kjempeglad! Det var utrolig skjønt gjort, og jeg følte egentlig at jeg trengte det litt. Siden det sto «3. desember» på brevet, kan jeg gjette meg frem til at det kanskje var en slags julekalender-ting? Uansett, blodpumpet overopphetet og øynene ble litt småvåte når jeg satt der med konvolutten, bibelverset og slikkepinnen.

Tusen takk, min hemmelige superheltbrevvenn! Du er verdens skjønneste!

Denne sender brev-til-folk-ideen din kommer jeg til å stjele fra deg i fremtiden. For selv om jeg jo er klar over at slikkepinnen sikkert kostet femti øre, og papiret er nesten gratis, så gjorde det veldig godt at noen tok seg bryet med å lage noe slik, uten å ta noe som helst credit for det.

Hvem enn du er, you made my day <3