Helene Fosse

Jeg er psyk

Jeg har holdt det hemmelig i mange år, men jeg er lei av å skamme meg. Fra nå av skal jeg snakke åpent om den mentale helsen min. Jeg er psyk.

For litt over et år siden ble jeg diagnotisert med bipolar lidelse. For meg vil det si jeg lever i en konstant syklus hvor jeg er stabil, så hypoman og så deprimert, men ikke alltid i den rekkefølgen. Det er også veldig vanlig å ha angstproblematikk, og jeg er en av de heldige som har dette. For tiden er det sosialangst jeg sliter mest med. Til slutt har jeg slitt en del med PTDS-symptomer på grunn av et seksuelt overgrep fra noen år tilbake. 

Første gang jeg kan huske å ha vært deprimert var da jeg var et sted mellom 10 og 12 år. Jeg tenkte mye på hvordan jeg skulle ta livet mitt. Fra da av fikk jeg jevnlig depresjoner som ble verre og verre frem til i fjor, da en dyp depresjon med psykose endelig gjorde at jeg fikk hjelp.

På denne alderen begynte symptomene på de tilbakevenende derpesjonene som er en del av bipolar-diagnosen min. Et av de symptomene var suicidale tanker.

Nå har jeg vært innlagt i litt over en måned, på en åpen psykiatrisk avdeling, og jeg skrives ut om en uke. Det er ikke første, og vil nok ikke bli siste innleggelse. Det har likevel hjulpet meg veldig å være på Lovisenberg. Jeg var allerede på vei ut av depresjonen da jeg endelig fikk plass, men nå kan jeg endelig si at jeg ikke lenger er deprimert (dersom vi ser bort fra restsymptomer). Angsten er der fremdeles, såklart, men denne er også blitt bedre på grunn av eksponeringsterapi. En blir tvunget til å forholde seg til mennesker gjennom hele dagen, og selv om det er utrolig slitsomt å måtte dette med sosial fobi, er det bedre å gjøre det på et trygt sted som avdelingen her.

Det finnes ingen kur for bipolar lidelse. Det er en sykdom som kommer til å følge meg resten av livet. Heldigvis finnes det medisiner som kan hjelpe. Jeg går også regelmessig til psykiater. For meg har det også hjulpet å skrive, som er grunnen til at denne bloggen nok en gang har blitt veldig viktig for meg. Det hjelper også at jeg har gode venner og en familie som har vært villige til å hive fra seg alt for å komme å hjelpe meg.

De siste årene har den mentale helsen min vært en berg-og-dal-bane, men endelig har jeg fått (ordentlig) hjelp. Det gjør det også lettere å snakke om. For meg er min psykiske helse like mye en del av hverdagen som det jobben min er, og det burde virkelig være like lite tabu å snakke om. Jeg håper at ved å åpne meg om dette, vil det være lettere for andre psyke å snakke om seg og sitt liv.

01.08.19 | Mental helse

12 Kommentarer

  1. Kjære Helene. TAKK for at du deler dette! Ikke bare fordi åpenhet er så sinnsykt viktig, men også fordi at vi som kjenner deg skal få en større forståelse for hvem du er. For å være helt ærlig får jeg en ekstremt vond og dårlig samvittighet over å lese dette. Fordi i alle disse årene jeg har kjent deg så har jeg ikke en eneste gang skjønt at du har bært på så vonde ting. Ikke en eneste gang har jeg ofret det en tanke, eller spurt hvordan det EGENTLIG går. Og jeg føler jeg har tilbringt mye tid sammen med deg de årene vi gikk på VGS sammen. Til og med da vi hadde UB sammen ringte ingen bjeller. Og kanskje var det sånn du ønsket å ha det da, og det forstår jeg og respekterer jeg, men likevel. Hvilken venn er jeg da? Håper du kan tilgi all den uvitenheten og naiviteten. Og håper du skjønner hvor verdifull du er og har vært for meg og for mange andre. Jeg har alltid sett opp til deg for din ekstreme styrke og kunnskap, og du fortsetter å overraske meg og imponere meg hele tiden. Jeg er så takknemlig for at jeg kjenner deg, men samtidig lei meg for at vi ikke er nær hverandre lenger. Heldigvis er et vennskap et vennskap til tross for år og avstand, og jeg håper jeg får treffe deg snart igjen.
    Dette temaet er viktig. Vi er sikkert mange som meg som ikke har mye kunnskap om bipolar lidelse og andre psykiske utfordringer mange har, og derfor vil jeg takke deg for din åpenhet, fordi det er så enormt viktig at vi alle sammen har en viss innsikt i hva dette innebærer. Vi skal alle sammen være en venn, en bekjent, eller kollega av noen med psykiske utfordringer, og da må vi være villige til å tørre å stå i utfordringene og alt det innebærer. Vi må være modige sammen, og hele tiden strebe etter å lære mer! Først da kan vi finne ut hvordan samfunnet på best mulig måte kan fungere med alle ressurser vi har tilgjengelig. For vi er alle sammen en ressurs i dette puslespillet av et liv. Vi må bare finne ut av hvilke brikker vi hører sammen med og fungerer best med.

    Svar
    • Tusen takk for vakker kommentar Marit. Du må ikke kjenne i det hele tatt på at du ikke visste. Ingen visste. Det tok lang tid før jeg selv skjønte det ikke var normalt (jeg husker godt jeg tenkte «Hva, er det ikke normalt for alle å jevnlig ha perioder hvor en bare vil dø?»). Jeg brant meg de første gangene jeg delte hvordan jeg følte meg, og lærte dermed det var best å lukke igjen og gjemme de sidene med meg. Håper det ikke blir lenge til <3

      Svar
      • Jeg sitter og lurer litt på hvordan jeg skal ordlegge meg i denne kommentaren til dette sterke og flotte innlegget. Du er så utrolig inspirerende og modig som klarer å skrive om dette her! Det er lenge siden Enge Skule og teater-aktiviteten vi holdt på med, og jeg har aldri visst du slet med alt det her. Takk for at du står fram Helene! Selv har jeg valgt å være åpen om mine mentale problemer, men skriver lite om det fordi jeg ikke vil se desperat/oppmerksomhetssyk. Kanskje du gir meg dytten jeg har behov for, kanskje ikke. Men du har så rett i at dette tabuet må vekk. Mental helse er like viktig som annen helse. For oss som er oppi det, muligens enda viktigere. Minnene jeg har lever i beste forstand og jeg er veldig glad for å kjenne deg! Tusen takk for at du deler.

  2. En sterk historie du dele. Dette temaet er så viktig å snakke om, sånn me kan få vekk «tabuet» som du nevne. Takk for du tar et tak for større åpenhet! Eg heie på deg Helene for at du finne din måte og leve me dette på! Slik at det styre livet ditt i minst mulig grad.

    Du e tøffere en toget.Glede meg te å sjå deg ijenn! Stor klem <3

    Svar
    • Tusen takk Torunn. Ja, det er virkelig det viktigste som kan skje med det at jeg er åpen. Det har alltid hjulpet meg, når det skjer noe dritt, å snu rundt og sørge for at andre kan få nytte av situasjonen jeg er i.
      Klem <3

      Svar
    • Kjære Helene,

      Jeg har alltid sett på deg som sterk fra tida på Videregående, og nå er du bare enda sterkere og modigere i mine øyne. Som samfunn og medmenneske trenger vi at vi er ærlige om hvordan livet faktisk er!
      Du uttrykker deg godt, det er fint og følge deg. Lykke til videre kjære deg!

      Peace and love, Elisabeth

      Svar
      • Tusen takk Elisabeth, det var veldig fint sagt av deg!

  3. Rebs: Tusen takk for kommentaren. Ja, det er et stort problem at mentalt syke blir sett på som oppmerksomhetssyke når vi deler. Det mange glemmer er at når en har en mental lidelse, blir det desverre en veldig stor del av livene våre. Det burde kunne snakkes om på samme nivå som en snakker om hvordan en hadde det på jobb den dagen. Desverre sensurerer mange seg, selv når de egentlig er åpne.

    Svar
  4. Du er modig ❤️

    Svar
    • <3

      Svar
  5. Flotte og tøffe Helene! Heier på deg, og ønsker deg alt godt!

    Svar
    • Tusen takk!

      Svar

Send inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.