Jeg er en av de ateistene i denne verden som mener at jo, kristne (og andre religiøse mennesker) BØR misjonere. Ihvertfall hvis de virkelig tror på det de selv sier. Å ikke fortelle folk om Jesus blir som å la være å fortelle noen at det ikke er vann i bassenget de er i ferd med å stupe i; ikke veldig snilt altså. For å si det på en annen måte: Hvor mye må en hate en person for å la ham/henne brenne og tortureres i all evighet?

Men hvor går egentlig grensen for når og hvor mye det er greit å misjonere? Når burde kristne bare holde kjeft og la være og spre det gode ord?

La oss ta et eksempel: Grunnen til at jeg har hatt dette i tankene i det siste, er fordi jeg har prøvd å sortere litt i vennene mine for å finne ut hvem jeg føler jeg kan gå til om jeg trenger å få hevet noen mursteiner ut av sekken. Hvem klarer å forstå at akkurat nå orker jeg ikke høre noe Jesus-snakk, når alt jeg trenger er en god venn jeg kan snakke sammen med? Hva om en av foreldrene mine døde? Jeg må ærlig talt innrømme at om noen hadde begynt å snakke om «et bedre sted» eller «ved Guds side» til meg, så hadde jeg blitt helt rabiat og prøvd å stikke tomlene så langt inn i skallen deres som mulig.

Er det noe jeg ikke takler, så er det nemlig folk som prøver å utnytte sarte og triste sjeler, enten det er kristne, synske eller hvite kaniner.

Noen vil kanskje tenke at å utnytte noen i en slik situasjon er bedre enn å la dem dø ufrelst og alt det der, slik som de amerikanerene som ikke har noe imot å skremme vannet av små barn for å hindre dem i å «drepe små barn» (og med det mener de abort, sånn for dere som ikke har hørt på de flotte argumentene til mange såkalte «pro-life»-aktivistene)

Hva syns du?
Hvor bør grensen gå?
Når er det moralsk rett og galt å misjonere?