Helene Fosse

Ja, er det egentlig det? Jeg og en veldig god venninne hadde nemlig denne diskusjonen nå nettopp… Etter snakk om enhjørninger, transformerende gress og Pokémon, kom meg og mitt hode frem til at nei, det er det ikke.

Ikke misforstå meg, jeg vil ikke at du skal gå rundt og lyve til alt og alle hele tiden. Poenget mitt er, selve det å ytre en påstand som egentlig ikke er sann, egentlig ikke er umoralsk. En kan ikke si at det er umoralsk før en har tatt med i beregningen konsekvensene av denne løgnen.

Et eksempel på en situasjon hvor du bør lyve er «Nei herr Nazi, jeg har ingen jøder i kjelleren min» eller «Ja, herr Bieber, det er helt trygt å gå inn dit. Det er ingen bomber der» (slapp av, jeg kødda ok?). I det første eksempelet er det opplagt at selvsagt at du bør lyve. Hallo! Hvis du enten må velge mellom å fortelle en liten løgn, og å la flere jøder bli skutt og drept, så er det opplagt at det i denne situasjonen er moralsk rett å lyve.

Men hva om du sier til kjæresten at du skal være med en kompis du ikke har vært med på lenge, men istedet sitter og slacker’n på sofaen med PS3’en… Kjæresten din tror jo at du ditchet ham for en god grunn, men egentlig var det bare fordi du var lat. Er ikke det moralsk feil da? Jo, det er det. En bør nemlig alltid anta at vedkommende kan finne det ut. En kveld med Heavy Rain og GTA vs en kjærestes sårede følelser når han finner ut at du løy til ham… Kanskje litt vanskelig å svare på, siden hallo, vi snakker om Heavy Rain her! Likevel, jeg tror nok at kjæresten din kommer til å bli en god del mer såret enn du kommer til å ha det bra. Derfor er det her moralsk galt å lyve.

Men betyr dette at om staten var helt hundre prosent sikker på at vi ikke kunne finne ut at de hadde oppdaget UFE’er (uidentifiserte flygende enhjørninger), så kan du lyve til oss å si at det egentlig bare var en hest med løshorn på ballongferie uten at det er galt? Nei! Ikke med mindre disse enhjørningene egentlig har lyst til å drepe alle som vet om deres eksistens eller lignende. For det første så bør en ikke bare prøve å forhindre – jeg vil også påstå at vi i en viss grad også er moralsk forpliktet til å spre glede. Og hvem hadde vel ikke blitt glad for å få høre om enhjørningene?

Har vi rett på å få vite om utenomjordisk liv?

Men hva med om det å fortelle om disse UFE’ene fører til med depresjon enn glede? Eller hva om en mener det er viktigere å forhindre smerte enn å spre lykke? Betyr det staten egentlig gjør det moralsk riktige når de bare holder kjeft om det, slik de gjør nå?

Kanskje, kanskje ikke… Det kommer vel ann på hvor mye dette egentlig angår oss. Jeg for min del mener at staten frarøver meg en bit av verdensbildet mitt når de prøver å holde dette hemmelig for meg. For joda, dette angår jo på en måte meg, gjør det ikke? Om staten lot være å fortelle meg at jorden faktisk er rund, så hadde jo det vært viktig informasjon som jeg har rett på å få vite, eller hva? Jeg bor jo tross alt på jorden!

Om en tenker konsekvens-etikk, så må en altså egentlig først finne ut hvor stor rett mennesker bør ha til å vite sannheten. Har vi egentlig den retten i det hele tatt? Men i utganspunktet vil jeg si at det egentlig ikke er galt å lyve, selv det i mange tilfeller er det. Eller?

Syns du det er galt å lyve?
Når var sist du løy?