Ja, er det egentlig det? Jeg og en veldig god venninne hadde nemlig denne diskusjonen nå nettopp… Etter snakk om enhjørninger, transformerende gress og Pokémon, kom meg og mitt hode frem til at nei, det er det ikke.
Ikke misforstå meg, jeg vil ikke at du skal gå rundt og lyve til alt og alle hele tiden. Poenget mitt er, selve det å ytre en påstand som egentlig ikke er sann, egentlig ikke er umoralsk. En kan ikke si at det er umoralsk før en har tatt med i beregningen konsekvensene av denne løgnen.
Et eksempel på en situasjon hvor du bør lyve er «Nei herr Nazi, jeg har ingen jøder i kjelleren min» eller «Ja, herr Bieber, det er helt trygt å gå inn dit. Det er ingen bomber der» (slapp av, jeg kødda ok?). I det første eksempelet er det opplagt at selvsagt at du bør lyve. Hallo! Hvis du enten må velge mellom å fortelle en liten løgn, og å la flere jøder bli skutt og drept, så er det opplagt at det i denne situasjonen er moralsk rett å lyve.
Men hva om du sier til kjæresten at du skal være med en kompis du ikke har vært med på lenge, men istedet sitter og slacker’n på sofaen med PS3’en… Kjæresten din tror jo at du ditchet ham for en god grunn, men egentlig var det bare fordi du var lat. Er ikke det moralsk feil da? Jo, det er det. En bør nemlig alltid anta at vedkommende kan finne det ut. En kveld med Heavy Rain og GTA vs en kjærestes sårede følelser når han finner ut at du løy til ham… Kanskje litt vanskelig å svare på, siden hallo, vi snakker om Heavy Rain her! Likevel, jeg tror nok at kjæresten din kommer til å bli en god del mer såret enn du kommer til å ha det bra. Derfor er det her moralsk galt å lyve.
Men betyr dette at om staten var helt hundre prosent sikker på at vi ikke kunne finne ut at de hadde oppdaget UFE’er (uidentifiserte flygende enhjørninger), så kan du lyve til oss å si at det egentlig bare var en hest med løshorn på ballongferie uten at det er galt? Nei! Ikke med mindre disse enhjørningene egentlig har lyst til å drepe alle som vet om deres eksistens eller lignende. For det første så bør en ikke bare prøve å forhindre – jeg vil også påstå at vi i en viss grad også er moralsk forpliktet til å spre glede. Og hvem hadde vel ikke blitt glad for å få høre om enhjørningene?
Har vi rett på å få vite om utenomjordisk liv?
Men hva med om det å fortelle om disse UFE’ene fører til med depresjon enn glede? Eller hva om en mener det er viktigere å forhindre smerte enn å spre lykke? Betyr det staten egentlig gjør det moralsk riktige når de bare holder kjeft om det, slik de gjør nå?
Kanskje, kanskje ikke… Det kommer vel ann på hvor mye dette egentlig angår oss. Jeg for min del mener at staten frarøver meg en bit av verdensbildet mitt når de prøver å holde dette hemmelig for meg. For joda, dette angår jo på en måte meg, gjør det ikke? Om staten lot være å fortelle meg at jorden faktisk er rund, så hadde jo det vært viktig informasjon som jeg har rett på å få vite, eller hva? Jeg bor jo tross alt på jorden!
Om en tenker konsekvens-etikk, så må en altså egentlig først finne ut hvor stor rett mennesker bør ha til å vite sannheten. Har vi egentlig den retten i det hele tatt? Men i utganspunktet vil jeg si at det egentlig ikke er galt å lyve, selv det i mange tilfeller er det. Eller?
Syns du det er galt å lyve?
Når var sist du løy?
Hahaha :D Er litt enig, av og til er man nødt til å lyve litt, eller i hvertfall skjule sannheten.
Siste gang jeg løy? Hmmm.. For ca..et kvarter siden:
Pappa *roper fra 2. etasje* : «MARIT!! KA GJØR DU PÅ??»
Marit *som har fått beskjed av pappa om at NÅ MÅ rommet snart bli ryddig, men som fremdeles sitte på PC’en!*: «RYDDE ROMMET!»
sv: Lille gullipusen? Må jeg få minne om at du faktisk er yngre enn meg?? ;) Vet du hva. Jeg gidder ikke diskutere engang fordi jeg mener ingenting vondt med det og har full respekt for at folk velger å gjøre forskjellig ting. Jeg må fortsatt få lov til å min mening fordi om.
sv; påbygg e faktisk ikkje så gale. eg hadde forventa at d skulle vera verre :) e berre litt slitsomt når alt skjer på ein gong. men eg har jo ein tendens te å utsetta alt te siste liten, så e jo litt min feil :p men fakta: påbygg går heilt greit :-)
E faktisk ganske enig me deg, komme heilt an på ka me lyge om (: Små løgner som ikkje skade nåken, jere ingenting :) Sist eg løyg… Eh, når eg for 2 minutt siden sa te mamma at eg faktisk satt å jobba me særemne nå!
Jeg synes jeg lirer av meg hvite løgner hele tiden. Enten for å ikke såre, eller for å rett og slett holde en samtale igang.
Noen: Den var bare så fin!
Jeg: Nei..?
Samtale slutt.
Noen: Den var bare så fin!
Jeg: Ja, herregud, jeg veit. Har ønsket meg sånn i hundre år, lism!
Noen: Ja, jeg og, vet du hva annet jeg har ønsket meg..?
Samtale fortsetter i evigheter…
Ellers så blir det sånn når venninner klipper seg stygt, har på seg en uflaterende kjole, osv.. Men det er greit. Synes jeg.
du ER et geni, du. Jeg husker ikke sist jeg løy… Men jeg har vel en tendens til å pynte litt på sannheten der jeg føler det trengs :)
(haha elsker kommenaterene dine, forresten. SØTA!)
Jeg må dessverre lyve støtt og stadig. Familien min er totale rasshøl og direkte håpløse å ha med å gjøre, dessverre. Mormor er sta som et esel og forstår absolutt ingenting av dagens unge – problemet er at hun absolutt ikke har «levd» og vet hva hun prater om heller… Alkohol er dritfarlig, må holde seg langt unna!! For alle slår nemlig når de blir fulle, så jeg må aldri flytte inn til en som drikker!!! ALDRI ALDRI ALDRI!! «NEI MORMOR!»… ok han tar seg et par øl i måneden? Slår han? NEI. Tror hun meg om jeg sier han tar noen øl og ikke slår? «Nei men en dag kommer han til å gjøre der!»
Sånn har vi det gående uansett hva det er. Så det blir mye «JADA MORMOR!» «NEIDA MORMOR» og ferdig med det. Har jeg det bra? «JA KLART MORMOR!»
Når noen jeg kjenner spør meg om det så svarer jeg automatisk «ja klart!»… det er refleks å lyve for å unngå det jeg kaller mas og bråk. Så nå når jeg bor blant NORMALE mennesker har jeg merket denne refleksen veldig godt. Det er ikke det at jeg ikke stoler på dem, eller har lyst å være ærlig med dem, det er bare automatisk for meg å svare det folk vil høre, som altså blir løgn i mange tilfeller.
Men hva hadde alternativene mine vært? Timelange diskusjoner uten mening. Kanskje en bagatell, men når man vokser opp med dette intetsigende maset så blir løgn redningen. JEG har visst aldri rett i noe jeg sier…
Privat blant venner er jeg så ærlig jeg klarer. Å lyve for kunder, å lyve for sjefer, å lyve for kjærester er feil. Klart det er. Å få en jobb, å bli rik, premier basert på løgn? Det føles ikke rett for meg.
Kanskje for mye lyving fører til det stikk motsatte? Større respekt for sannheten der sannheten må, bør og skal ut? Og mormor vet hva som er sant og ikke driter jeg i – men om det er snakk om å fortelle verden sannheten om noe – DRIT I KONSEKVENSENE OG FÅ DET UT. Det kan redde liv.
Litt suspekt at eg har begge spillene som er nevnt ovenfor… Men meiner at løgn bør unngås. Dessuten, når nåken lyger, så gjere dei det vel av ein grunn?? Kanskje det er der det bør begynnes?