Helene Fosse

Det er ingen mann i forholdet vårt

Jeg er en kvinne, sammen med en annen kvinne. Vi er i et samkjønnet forhold med bare oss to. Likevel blir vi spurt om hvem som er «mannen i forholdet vårt». Hvor i alle dager kommer det spørsmålet fra?
Joda, jeg skjønner hva som egentlig menes: hvem representerer «mannen» dersom vi hadde vært i et «hetrofilt» forhold? Hvem bytter olje på bilen, hvem finner frem snekkerbeltet når nye møbler skal monteres og hvem sitter og ser south park mens den bedre halvdel lager middag og støvsuger? Et bedre spørsmål er kanskje, hva får det til å vri seg inni meg når jeg hører dette spørsmålet?

Jeg har lurt ganske lenge på hvorfor dette plager meg så veldig. Deler av svaret er fordi dette er både et sexistisk og homofobisk spørsmål:

Det er sexistisk å opprettholde disse veldig gamle kjønnsrollene, hvor den ene, mannen, hogger ved og mekker på bilen, og den andre, kvinnen, vasker klær og tørker støv. Vi vet dette. Selv folk som stiller dette spørsmålet mener egentlig at disse stereotypene hører fortiden til. Likevel er det noe i dem som henter dem frem igjen når de ser på samkjønnede forhold. Jeg mistenker det er fordi samfunnet vårt har disse kjønnsrollene så dypt inni oss, kulturelt, at selv våre rasjonelle hjerner som vet bedre ikke klarer å bli kvitt dem.Det gjør at vi forstår alle forhold som disse to stereotypiske rollene mann og en kvinne, istedet for to individer med forskjellige preferanser og interesser.

Som nevnt er det også homofobisk (eller skeivfobisk?) å anta at et samkjønnet forhold mellom to skeive må fungere likt et forhold mellom to hetrofile. Et skeivt forhold er ikke en dårlig kopi av hetrofiles forhold. Vi skeive har vår helt egen kultur og vår egen måte å date på, så slutt å anta at skeive prøver etterape hetrofile.

Dette er de to grunnene jeg har visst om i årevis, men de har likevel ikke forklart hvorfor jeg blir så brydd av dette. Hvorfor jeg kjenner det på et så veldig personlig nivå. Ganske nylig innså jeg at uavhengig av om jeg blir erklært «mannen» eller «damen» i vårt forhold, føler jeg at min identitet blir dyttet helt til siden. Jeg føler meg verken «veldig» mann eller «veldig» kvinne. Om noe føler jeg meg ganske midt på denne skalaen når det kommer til kjønnsutrykk. Men det har ikke noe å si hvoardan jeg føler meg. Det som betyr noe er heller hvor andre ser meg i forhold til partneren min.

Foto: Klaudia Lerch / VG

Det at andre bedømmer min identitet som feminin eller maskulin avhengig av hvem jeg er sammen med, minner meg veldig om hvordan identiteten min som bifil blir utvisket når jeg er sammen med noen. Veldig mange antar jeg er lesbisk fordi jeg er sammen med en annen kvinne. Til og med folk jeg forteller eksplisitt at jeg er bifil til, fortsetter å kalle meg homo og antar at jeg syns attraksjon mot menn er ekkelt. Jeg brukte lang tid på på å finne ut at jeg var bifil, så det er vondt når folk absolutt ikke tar hensyn til identiteten min. Det samme skjer nå også når folk skal dytte meg på enten den veldig maskuline eller veldig feminine siden, avhengig av hvem jeg er med, ikke hvem jeg er.

Noen vil kanskje dra frem femme og butch her, og at disse kan tolkes som at den ene er «mann» og den andre «kvinne». Det er likevel en stor forskjell her: disse termene handler om hva en selv er som individ, helt uavhengig av ens partner. Er en butch så er en butch selv om en er sammen med noen som er «mer» butch. For det andre er det et problem at femme/butch-forhold godtas mye mer enn når begge har samme identitet. Hetrofile liker å holde opp femme/butch-forhold (som Ellen og Portia) som bevis på at det de er mest komfortable med er normen blant skeive. Skeive derimot er langt mer mangfoldige enn som så (og det er egentlig hetrofile også). Sannheten er at både femme/femme og butch/butch-forhold er vanlige, og enda vanligere vil jeg påstå er det at en eller begge føler de heller mer mot midten.

Jeg tror at om folk bare tar av se hetrobrillene sine, kunne de ha lært svært mye av samkjønnede par, og hvordan hver av personene i forholdet får utfolde seg langt mer enn det personer i ulikkjønnede forhold får. Når to kvinner dater trenger ikke noen av oppgavene falle naturlig på noen, og en kan istedet velge det som passer hver best. Burde vi ikke jobbe for at alle forhold blir mer slik? Istedet for å prøve å tvinge inn samkjønnede forhold i en foreldet og sexistisk idé av for hvordan forhold var på 50-tallet?

29.04.20 | Feminisme, Skeiv

3 Kommentarer

  1. Veldig bra skrevet. Jeg er helt enig med deg! Få det ut der👍🏼👍🏼👍🏼🥳🥳 Folk trenger og høre og lære!

    Svar
    • Tusen takk! Og ja, dette er definitivt en av de tingene jeg skulle ønske alle skjønte.

      Svar

Send inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.