Helene Fosse

Den usle lille depresjonen

Depresjon blir ofte beskrevet som et stort monster og et enormt mørke. Denne gangen, derimot, var alt helt tomt og det eneste som kunne høres var den usle lille skapningen depresjon hadde tatt formen av.

For noen år siden, mens jeg var midt i en depresjon, fikk jeg det plutselig for meg at jeg måtte male det lille monsteret inni meg. Resultatet ble en skrøpelig liten sak. Et vesen så svakt at et lite vindpust er nok til å velte det over ende. Så lite at det nesten er usynlig for det blotte øyet.

For sannheten er at depresjon er ikke alltid noe så stort noe. Problemet er bare at en har ikke motivasjon og evner nok til å klare å overdøve selv et usselt lite vesen. Den skjøre lille stemmen som hvisker «du er ikke verdt noe. Alt du rører ved blir bare ødelagt» er så lav, men i det uendelige tomrommet inni deg er det det eneste som kan høres.

Hvordan skal en klare å bekjempe selv noe så lite og patetisk når alle våpnene ens — viljestyrke, motivasjon, energi, tiltakslyst, lyst til å leve — er tatt bort? Når en ikke har noe igjen å ta opp kampen med, og en ligger i fosterstilling i gjørmen? Det er da noe så lite og skrøpelig kan vinne.

Så hva gjør en når en føler det slik? Dette er et tilfelle hvor det er viktig å ha med seg noen på laget, være det venner, familie eller en profesjonell behandler. Disse kan hjelpe deg å fulle tomrommet inni deg med alt mulig annet, og drukne det lille usle vesenet som lever inni deg med gode ord.

08.10.19 | Mental helse

0 kommentarer

Send inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.