Helene Fosse

Den «fargeblinde» rasismen

Det er lett å tenke at for å ikke være rasistisk, er den beste taktikken å rett og slett ikke se farge. Å rett og slett være «fargeblind». Det var ihvertfall det jeg pleide å tro.

Jeg vil begynne dette innlegget med en callout på meg selv. For noen år siden så jeg filmen It’s a wonderful life. I denne svart/hvitt-filmen fra 1946 spiller James Stewart (en av mine absolutte favoritt-skuespillere fra denne tiden) businessmannen George som lærer hva livet egentlig handler om. Annie, Stewarts hushjelp, spilles av Lillian Randolph, en svart kvinne. I anledningen sendte jeg ut denne tweeten:

Det jeg forsøkte å kommunisere her, var at fordi filmen var svart/hvitt, kunne jeg ikke se like godt om karakterene var svarte eller hvite. Ideen var at dersom en ikke kan SE rase, eksisterer ikke rasisme.

James Stewart i en fargeblind-tekstLa oss et øyeblikk se bort fra det faktum at i svart/hvitt-filmer er det fremdeles fullt mulig å se forskjell på Georges veldig tydelig hvite hud og ansiktstrekk, og Annies mer melanin-rike hud. Det jeg er mer interessert i her er min tydelige romantisering av «fargeblindhet» som svaret på rasisme. Dette er et veldig vanlig synspunkt, spesielt hos oss hvite personer. «Jeg ser ikke farge», «Jeg bryr meg ikke om du er svart eller hvit» og «Når jeg ser deg, ser jeg bare et MENNESKE» er alle veldig velmenende ting å si. La oss likevel tenke litt nøyere på hva det er en egentlig kommuniserer med disse ordene.
Jeg er en ung kvinne med kort hår. Dette er heldigvis ikke i samme ballpark engang som å ha melanin nok til ikke å bli klassifisert som hvit, men bryter med enkelte sosiale forventninger. Jeg syns kort hår på jenter er veldig fint (for ikke å snakke om praktisk, 5 minutter i dusjen, for en luksus). Likevel, dersom kjæresten min, etter å ha vært hos frisøren, sa til meg «Helene, jeg elsker deg. Jeg elsker deg SÅ HØYT at jeg ser ikke engang ser at håret ditt på det lengste når 5 cm», eller moren min fortalte meg «Helene, jeg vil bare si at når jeg ser på deg, så ser jeg ikke håret ditt. Jeg ser et menneske, og derfor er jeg glad i deg».

Selv om kjæresten og moren min uten tvil har gode intensjoner i disse scenarioene, kan jeg fortelle deg at jeg hadde funnet nærmeste speil ganske fort. Dersom noen forteller deg at for å elske deg, for å respektere deg, må de være «blinde» for hudfargen din, sier det en god del om hva vedkommende syns om hudfargen din. Dersom en virkelig respekterer noen, burde en kunne se noen for den de er, med hår og hud og alt som utgjør en.

Et annet aspekt her er at selv om en «ikke ser» rase, betyr ikke det at rasismen forsvinner. La oss gå tilbake til filmen jeg så for 7 år siden, It’s a wonderful life. Dette er en ordentlig amerikansk klassiker, men siden den ble filmet 1946 overrasker det nok ingen at den er så smått rasistisk.
I denne filmen er det to svarte karakterer, Annie og en pianist i bakgrunnen. Annie er, igjen ikke overraskende, en hushjelp. Hun velger å gi alle sparepengene sine ($8000) til hovedkarakteren George, så han kan betale av gjelden sin. For 2012-«fargeblinde» Helene, er det ikke noe problem her. I realiteten, spesielt når vi ser på denne filmen i sammenheng med alle andre filmer fra både 1940-50-tallet og frem til i dag, er det et problem at:
  1. Det er veldig få svarte mennesker i denne filmen.
  2. Den eneste med navn er en husholderske, som ærlig talt føles som utgjør 50% av alle svarte og brune kvinner på sølvlerretet.
  3. Den eneste svarte personen, med en lavt betalende jobb, ofrer seg selv og sin økonomiske sikkerhet for en hvit karakter. Igjen er det altfor vanlig i filmer, spesielt da, men også nå, at svarte karakterer kun eksisterer for å ofre seg for hvite.
Dette er bare noen av de utallige problemene Hollywood har i forhold til svarte og andre ikke-hvite mennesker. Dersom en velger å late som om en ikke kan se etnisiteten og fargen til folk, vil en overse dette. Dette er en luksus bare vi hvite mennesker har. På samme måte er det lettere å overse seksuell trakassering når en mann, homofobi dersom en er streit, transfobisk vold dersom en er ciskjønnet.

2012-Helene var velmenende, men ignorant. Det er lett å tro at når en «ikke ser» farge, unngår en rasisme. Dette er dessverre som å si «Jeg respekterer deg, så lenge jeg ikke ser hudfargen din». For å respektere et menneske burde en se hele mennesket, inkludert hudfargen deres, og ikke se på dette som noe en må ignorere. Å late som en ikke ser rase, vil også gjøre at en lettere overser systematisk rasisme.

For ordens skyld vil jeg bare si at jeg har ingenting imot faktiske medisinsk fargeblinde mennesker. Jeg har faktisk en venn som er fargeblind, og jeg tenker ikke på hen som synspigmentsvak og engang.

26.02.19 | Rasisme

0 kommentarer

Send inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.