Den «fargeblinde» rasismen
I love old movies. Ironically, there is no black or white skincolour, only grey.
— Helene Fosse (@HeleneFosse) December 22, 2012

Jeg er en ung kvinne med kort hår. Dette er heldigvis ikke i samme ballpark engang som å ha melanin nok til ikke å bli klassifisert som hvit, men bryter med enkelte sosiale forventninger. Jeg syns kort hår på jenter er veldig fint (for ikke å snakke om praktisk, 5 minutter i dusjen, for en luksus). Likevel, dersom kjæresten min, etter å ha vært hos frisøren, sa til meg «Helene, jeg elsker deg. Jeg elsker deg SÅ HØYT at jeg ser ikke engang ser at håret ditt på det lengste når 5 cm», eller moren min fortalte meg «Helene, jeg vil bare si at når jeg ser på deg, så ser jeg ikke håret ditt. Jeg ser et menneske, og derfor er jeg glad i deg».
Selv om kjæresten og moren min uten tvil har gode intensjoner i disse scenarioene, kan jeg fortelle deg at jeg hadde funnet nærmeste speil ganske fort. Dersom noen forteller deg at for å elske deg, for å respektere deg, må de være «blinde» for hudfargen din, sier det en god del om hva vedkommende syns om hudfargen din. Dersom en virkelig respekterer noen, burde en kunne se noen for den de er, med hår og hud og alt som utgjør en.
Et annet aspekt her er at selv om en «ikke ser» rase, betyr ikke det at rasismen forsvinner. La oss gå tilbake til filmen jeg så for 7 år siden, It’s a wonderful life. Dette er en ordentlig amerikansk klassiker, men siden den ble filmet 1946 overrasker det nok ingen at den er så smått rasistisk.


0 kommentarer