Helene Fosse

Jeg var fri, jeg var lykkelig og jeg hadde hele verden for meg selv. Så kom de. Vi prøvde å forsvare oss så godt vi kunne, men ingenting nyttet. De var langt sterkere enn oss med teknologi vi umulig kunne ha forestilt oss.

De erklærte oss dumme og følelsesløse. Bare det at de klarte å overvinne oss og lure oss viste jo hvor overlegne de var oss. Det de smarteste av oss forsto var førskolekunnskap for disse fremmede skapningene. De mente vi handlet på instinkt, og at oppførselen vår når vi ble revet fra barnene våre bare var en slags automatisk respons. De mente at de smertefulle skrikene ikke betydde noe. Vi led ikke. Vi skjønte ikke alt det de skjønte. Vi var dumme og underlegne, og de hadde geværene.

Hvem tror du kunne fortalt denne historien? En indianer idet Columbus kom til Amerika? Afrikanerene som ble tvunget til å jobbe på sukkerplantasjer? Jødene under nairegjeringen? Alle mennesker som er blitt holdt slaver opp igjennom tidene? Indere i lavere kaster som blir sett på som sktine mennesker? Dyrene som må lide for at du skal få middagspølsen og melken din? Kommer vi noengang til å bli noe bedre, eller er dette gudkomplekset vårt, «Vi har rett, vi er smarte, vi er bedre enn alle andre», en uhelbredelig sinnslidelse som til slutt kan føre til vår undergang?

“The greatness of a nation and its moral progress can be judged by the way its animals are treated”
– Mahatma Gandhi

Jeg tror ikke det er før vi behandler alt med respekt, enten det er mennesker eller dyr eller aliens, at vi kan si vi har moral og etikk. Vi er fremdeles primitive vesen, en haug med treåringer som løper rundt og tror alt handler om oss. Historien vår forteller oss akkurat dette.

Før vi lærer oss å ikke påføre andre smerte, bare fordi vi mener vi er overlegne, kanskje det bare er til pass for oss om det er dette som skjer om det kommer en høyerestående alienrase og tar over jorden vår?