Jeg er bifil

Etter å ha hørt Ellen Page, et stort forbilde for meg, komme ut som homofil, og å sett Disneys «Frozen» med sangen «Let it go», har jeg bestemt meg for at det var på tide for meg å komme ut som bifil. Nei, jeg er ikke egentlig lesbisk og nei, det er ikke en fase. 

bifil (‘biːfiːl)  adjektiv
person tiltrukket til sitt eget og et annet/andre kjønn, f.eks. tiltrukket til kvinner og menn.

Det har tatt lang tid for meg å akseptere at jeg faktisk er bifil. Det er et ord som de færreste, inkludert meg frem til for et år siden, tar seriøst. De fleste tenker, bevisst eller ikke, at bifil er noe homofile gutter kaller seg før de tørr å komme «skikkelig ut», eller jenter er når vodka-flasken er halvtom. Du er enten hetro eller homo; det er ingen som er noe imellom, ikke egentlig. «Bifil» er mer et feriested hvor du kan sette fra deg bagasjen mens du krysser grensen, eller hvor du drar for å ha det litt gøy mens du er ung, før du vokser opp og bestemmer deg for det ene eller det andre.

Disse stereotypene er det som gjorde at jeg følte jeg måtte jo være hetrofil. Jo, jeg hadde følelser for jenter… men jeg hadde også følelser for gutter. Da jeg var 16år ble jeg hodestups forelsket i en gutt som jeg endte opp med å være i et fast forhold med i halvannet år. Jeg vet at følelsene jeg hadde for ham var ekte, og det ikke hadde noe som helst å gjøre med å skjule «hvem jeg egentlig var». Det var også på denne tiden jeg første gang snakket med noen som helst om det at jeg av og til ble tiltrkket av jenter. Likevel kunne jeg ikke nekte for at de samme sommerfuglene som fløy rundt i magen når jeg så en gutt jeg likte, også begynte å flakse rundt enkelte jenter. Jeg kom frem til at selv om jeg fint kunne se for meg å være i et forhold med en jente, og kunne føle meg seksuelt tiltrukket til en, kom det sikkert til å føles helt feil dersom jeg faktisk kom i et romantisk forhold noen. «Hetrofil» passte meg kanskje ikke helt, men hva annet kunne jeg være?

Spol frem til påskeferien for omtrent et år siden da jeg og familien min dro på sydentur til Tyrkia. Omtrent halvveis ut i uken ble en håndfull ungdommer, inkludert meg og søsteren min, fra hotellet vårt tatt med på en tur til en lokal nattklubb. Mens en av de andre jentene, som jeg senere fant ut het Jackie, og jeg danset sammen, var alt jeg klarte å tenke «Kyss meg, kyss meg, kyss meg!» og det samme må hun ha tenkt, for plutselig smeltet leppene våre sammen. Dette var starten på fire av de beste dagene i mitt liv. Vi satt på taket, under en stjernefull himmel, med utsikt over hotellområdet og byen rundt hele nettene. Mens vi gikk hånd i hånd, utforsket vi labyrinten av ganger, vi tok en spontan svømmetur midt på mørke natten, danset sammen på hotellets diskotek, delte yndlingsserier og musikk samt våre innerste følelser og tanker. Ingen andre mennesker har før eller siden blitt kjent med meg så intenst som det Jackie ble på disse fire dagene. Det var som å truffet av en orkan, og bare det å mimres hvor glad jeg var får tårene til å presse på.

Jackie
Meg og Jackie på stranden i Tyrkia, morgenen etter at vi møttes.

Bildet ble tatt av Jackies søskenbarn.

På vei tilbake til flyplassen, etter å ha sagt farvel til Jackie, lå jeg i fanget til søsteren min og gråt hele veien frem. Jeg hadde fortalt Jackie at jeg ikke ønsket noe lang-distanse-forhold, og siden hun budde i Canada og jeg i Norge, ble vi enige om å ende det der. Vi fortsatte å snakke sammen hver dag i flere måneder fremover, og vi holder fremdeles kontakt.

Når jeg kom tilbake til Trondheim, hvor jeg studerte da, føltes det naturlig å dele hva som hadde skjedd med vennene mine. Likevel var det noe som stoppet meg. De fleste antok jeg var hetrofil, så det kom jo uten tvil til å få folk til å stille spørsmål ved legningen min. Hva skulle jeg ha svart isåfall? Det føltes så feil at jeg ikke kunne snakke om personen som hadde betydd så ubeskrivelig mye for meg, med de menneskene som var meningen at skulle kjenne meg, bare fordi hun var en jente. Selv moren min, som jeg vanligvis kan dele alt med, var jeg redd for å snakke med om hvor glad jeg hadde vært, og hvor hjertesjærende det hadde vært å si hade, stengte jeg meg bort fra (selv om mamma er en veldig omsorgs- og forståelsesfull kvinne).

Jeg begynte å tenke over om jeg kanskje faktisk var lesbisk? Men nei, jeg visste jeg likte gutter (det var bare å se noen episoder Firefly med Nathan Fillion dersom jeg trengte å få det bekreftet). Det var ikke før på denne tiden, 19 år etter at jeg kom skrikende ut i denne verden, at jeg for alvor begynte å tenke over dette ordet «bifil». Jeg begynte å lese alt jeg kom over om det å være bifil, av historier over å komme ut, blogginnlegg om «bisexual erasure», wikipedia-siden over kjendiser som er bifile, feministiske artikler, buzzfeed-lister, kort sagt, alt som er der ute. Etterhvert som jeg ble mer og mer venn med dette ordet, tok jeg det til meg. Når jeg i høst flyttet her til London for å studere, bestemte jeg meg for å være åpen om min seksuelle legning helt fra starten av, etter at jeg noen måneder tidligere hadde kommet ut til meg selv. Jeg var veldig heldig og fikk en god, stor vennegjeng hvor alle aksepterte hva jeg var helt fra starten av. Joda, jeg har fått noen bifobiske kommentarer slengt i meg fra nå til da, selv om de sjeldent har vært vondt ment.

Det å komme ut som bifil, føles veldig rart. Det er liksom ingen som snakker om det, så det føles litt som å si veldig seriøst til noen «Jeg har noe jeg må si. Jeg håper du ikke blir skuffet men, altså… jeg liker pizza.» Det føles som om jeg gjør et stort nummer ut av ingenting. Kanskje det er derfor det var enklere å komme ut til folk jeg aldri hadde møtt. Jeg hadde også tanker rundt det å være den jenten, som ikke bare er veganer og tørr å kalle meg feminist, men nå også bifil, av alle ting! Jeg tenkte egentlig at jeg ikke trengte å gjøre dette, og at dersom jeg kommer i et seriøst nok forhold med en som ikke er mann, så kunne jeg heller si det da, men det føles likevel som om jeg lyver. Så istedet skal jeg fra nå av eie legningen min. Jeg er bifil, og fra nå av er det min legning, min identitet, og ingen stygge stereotyper eller bifobiske utsagn kan skade meg lenger!

Ellen Pages «coming out speech» (ha lommetørklet klart!)


14 Comments

  • Svar Sunniva Rødne |

    Åh, for et fint innlegg detta va:) Med mången gode poenger. Har sjøl hørt folk som e 100 % pro gay sei at bifile berre «ikkje klare å bestemma seg» og e «vinglete».
    Det e ingen tvil om at det e ein del forvirring og fordommar ute og går.

    To kule damer ute på veldig kort tid, I don’t know where to focus my enthusiasm!!!

    • Svar Helene |

      Ja, det er merkelig hvordan så mange som påstår de støtter LHBT-mennesker, har vanskelig for å tro at bifile eksisterer og at vi også ønsker å bli tatt seriøst. Hvor vanskelig er det egentlig å forstå at noen liker kvinner, noen liker menn, noen liker kvinner og menn og alle der imellom?

  • Svar ~Gaiadóttir~ |

    For en nydelig historie, men trist å høre om avstanden :/

    Velkommen i klubben :D Jeg var så heldig at jeg havnet i en klasse på vgs. som vi senere har funnet ut av 50% skeiv :D Jeg har vært masse i det skeive ungdomsmiljøet i Oslo(/Norge) og egentlig ikke opplevd noe negativt selv :) Jeg brukte begrepet bifil, men det føltes ikke riktig for meg, så nå kaller jeg meg bare skeiv – det er så åpent som det kan bli, for det er det jeg er: Jeg vil ikke utelukke noe, en vet jo aldri hvem en faller for. Om det så er biologisk kvinne/mann eller ikke.

    • Svar Helene |

      Det var godt å høre, siden jeg vet veldig lite selv om hvordan miljøet blant skeie i Norge er mellom oss som befinner seg midt på spektrumet, etter å først og fremst bare ha vært ute her i London :)

      Jeg er litt nysgjerrig på hvorfor du ikke ønsker å kalle deg bifil? Ikke på en «du burde kalle deg det»måte, men mer en bare… hvilke tanker har du rundt det? Jeg pleier som regel å kalle meg «queer» når jeg møter nye mennesker her, siden det å kalle seg bifil gjør at folk straks begynner å stille spørsmål som «Men hva foretrekker du mellom gutter og jenter?» «Hvor mange jenter har du vært med da?» og «Så… trekant?»

  • Svar Anne |

    Jeg har pleid å tenke på det som en kontinuerlig skala hvor en person kan høre hjemme hvor som helst på linjen mellom heterofil og homofil, ikke bare på den ene eller den andre siden, eller på midten. For meg virker det logisk at noen bare faller for motsatt kjønn, noen for bare det samme, noen begge, mens andre igjen kanskje i all hovedsak faller for motsatt kjønn, men av og til for samme.

    • Svar Helene |

      Jeg er helt enig, og det er egentlig litt rart at selv om de fleste nå er enige om at en selvsagt kan forelske seg i en av samme kjønn, blir det sjeldent snakket om oss som blir tiltrukket til mer enn ett kjønn. Jeg husker jeg lærte om Kinsey-skalaen på kurset jeg tok når jeg konfirmerte meg humanetisk, og selv om den er litt problematisk, er den mye bedre enn slik de fleste tenker på seksualitet nå. Selv om de fleste vet at det er noe som heter bifil, tenker de (og tenkte jeg) at bifile var egentlig bare hyperseksuelle jenter som egentlig bare ville ha oppmerksomhet fra gutter, eller homofile som var på vei ut av skapet.

  • Svar Maria |

    Tusen takk! Jeg er i det stadiet der hvor jeg skal lese alt og ser alt som er, det å være bifil. Kom over innlegget ditt, og det ble jeg skikkelig glad for. Jeg har sagt det til noen få venner, men ennå ikke noen i familien min, pga jeg er redd. Jeg er b.la redd for å komme ut, for så å finner senere ut at det bare var en periode. Er også redd for masse annet. Har vært i tvil siden 12-13 års alderen, og fikk understreket hva det vil si å være bifil igår og i dag, da jeg leste innlegget ditt. Så ja, fant ut at jeg ER bi ved hjelp av b.la annet deg. Tusen takk, nå vet jeg endelig hva jeg er.

    Hilsen, jente på 17

    • Svar Helene |

      Tusen takk for denne kommentaren! Jeg ble så rørt av å høre at historien min var medvirkende i å hjelpe deg å komme et steg nærmere hvem du er. Selv om jeg leste kommentaren din for en stund siden, visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare, men jeg ble ihvertfall utrolig glad for å høre fra deg. Jeg håper virkelig du blir møtt med forståelse og aksept!

  • Svar Malene |

    Hei :-) leser innleggene dine og liker det jeg leser :) har du lyst å sende meg en mail ? Venter i spenning :))

  • Svar Diana |

    Hei så koselig blogg du har.

    Når jeg leser historien din ser jeg mye av meg selv. Jeg håper du skriver flere innlegg for det er alltid interessant å lese om andre som har de samme opplevelser.

    Ha en fin helg.

    Diana

    • Svar Helene |

      Tusen takk Diana, det er fint å høre at andre også kjenner seg igjen i historien min. Jeg håper jeg blir flinkere til å skrive flere innlegg i fremtiden, og spesielt da om det å bære bifil siden det virker som om det er altfor få andre som skrive om det.

So, what do you think ?