Monthly Archives: april 2012

Boikott terroristen

Jeg kjenner jeg blir litt irritert. Alt handler om drapsmannen på Utøya. Det ser ut til å være alt alle tenker på nå som rettssaken er igang. Hva skjedde med å glemme terroristen, men heller fokusere på det som skjedde? Hva skjedde med å ikke bruke navnet hans? Istedet har folk latt ham bli en slags superkjendis!

Jeg kan forstå at folk er interessert i denne rettssaken. Det er noe vi kommer til å snakke om i år. Likevel, i sommer virket det som om hele Norge samlet seg rundt tanken om at selv om vi skulle huske alt det grusomme som skjedde på Utøya, skulle vi glemme ham. For meg virker det som om vi istedet ikke klarer å snakke om annet enn denne terroristen. Jeg hører stadig bort at folk bryter ut i skrekkfilmer om mannen med motorsagen at «Åh, han ligner på [terroristens navn]!» eller får kommentarer på at buttonen på blårussbuksen min «Heller rød enn død» minner om terroristen. Personen trenger ikke være lik engang, og den ganske uskyldige buttonen min får plutselig en helt annen betydning.

Vi husker vel alle sitat «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.» Jeg hørte på radioen i dag tidlig, hvor en AUF’er fortalte at alle i hennes gjeng så på rettssaken, men når de var sammen snakket de ikke om det. Terroristen hadde allerede tatt nok av tiden deres. Burde vi ikke, istedet for å behandle drapsmannen fra Utøya som en kjendis, hvor vi vil vite alle detaljer av hele hans liv (som at han var dårlig til å lærekjøre, eller at han likte å spille WOW), men heller bare slutte å snakke om han og konsentrere oss om å la dette istedet styrke demokratiet vårt. La heller Utøya og terroristen være en påminnelse på hvor viktig det er at vi passer på hverandre og sørger for at vi kan snakke åpent om hvordan vi mener samfunnet kan være, slik at vi ikke opplever disse små gruppene med ekstremister som ligger og heier på hverandres galskap til en av dem faktisk gjør alvor utav det.

Monica Bøsei, også kjent som «Mor Utøya», hentet herfra.

La oss heller huske navn på heltene fra Utøya, som Monica Bøsei som mistet livet under denne tragedien. Hun bygget opp Utøya gjennom nesten 20 år, og var blant de første som ble drept, når hun skal ha prøvd å stoppe terroristen, fordi hun fattet mistanke. La oss huske mennesker som Frank Frøshaug og Terje Gundersrud, som var to av de som tok med seg båtene ut for å hjelpe ungdommene som forsøkte å svømme fra øya. La oss huske Helle Gannestad, som var jenten som postet sitatet over på twitter. La oss huske alle som døde og alle som overlevde, men la oss glemme ham. Er det virkelig bare jeg som syns det er feil at etter et år, er navnet hans fremdeles på annenhver avisfremside?


Jeg skal på landsmønstringen!

Ok, dere, gjett hva! I helgen var jeg altså på UKM fylkesmønstring i Hordaland og stilte ut bildet mitt In this fair world. Gjett hva som skjedde da da! Jeg kom, wait for it… videre tuil landsmønstringen!

Det hadde vært så mye morsommere å skrive om det ikke var for at jeg allerede hadde avslørt det i tittelen.

Vel, nå vet dere det altså.

Og på grunn av at jeg kom videre til Trondheim, fikk jeg også en lokal journalist på besøk, som ville intervjue meg, noe som gjorde at jeg altså fikk hederlig omtale i media.


Sjekk den overskriften da. Høres jeg badass ut, eller hva?

Grunnen til at jeg bruker så kleine ord på det, «hederlig omtale», er fordi det er slik det står i oversikten til min skoles russeknuter. For, ja, glemte jeg å nevne at jeg er blåruss? Med russenavnet «Frøken Rabbit»? (jepp, det har en dobbel, kanskje til og med trippel-betydning) I forbindelse med det har jeg akkurat hatt en ganske annerledes photoshoot sammen med noen venninner, hovedsakelig fordi jeg vanligvis har photoshootsene mine helt alene.

Jeg har egentlig ikke så veldig mye fornuftig å si akkurat nå, klokken er tross alt midt på natten, men tenkte at det var greit om folk fikk vite at det skjer ting i livet mitt nå som gjør at jeg er ganske opptatt (for med russetiden kommer tross alt 1000 prøver, tentamener og etterhvert eksamener).

Jeg kan forresten meddele at jeg skal begynne å videoblogge, eller vlogge. Vloggingen vil skje på engelsk, men jeg regner med dere vil forstå det likevel. Jeg tror kanskje jeg har sagt tidligere også at jeg skal ta opp vlogging igjen, men denne gangen mener jeg det virkelig, for nå har jeg faktisk noe å vlogge om, nemlig det at jeg er russ! Russ og 17. mai er jo to ting ved den norske kulturen som virkelig skiller seg ut, så siden videoen jeg lagde engang i tiden om nynorsk og bokmål ble såpass populær, kan jeg tenke meg at enda flere syns det er spennende med dette russe-fenomenet. Så ønsk meg lykke til.


Russel’s tepotte

Langt der ute, en plass mellom Jorden og Mars, svever det en liten tekanne. Den går i bane rundt solen, akkurat slik som oss, men den er desverre så liten at det er umulig å få øye på den her fra jorden. Tror du på Russels tekanne? Hvis ikke, kan du motbevise meg? Så absolutt ikke. Betyr det at den finnes?

Det ville vært helt absurd om du trudde på denne flyvende tepotten, bare fordi du ikke klarte å helt sikkert si at den ikke fantes. Du syns sikkert dette er selvsagt. Det var ihvertfall det Betrand Russels  prøvde å få det til å være da han brukte denne analogien. Likevel hører jeg denne logikken bli brukt stadig vekk, uten at folk skjønner hvor ulogisk den faktisk er.

La meg ta noen eksempeler:

– Så lenge du ikke kan motbevise at det finnes en gud, kommer jeg til å tro på ham.
– Du kan ikke være sikker på at gjenferd ikke finnes!
– Kan du motbevise at Big Foot finnes kanskje?

Tingen er den at det ikke ann å motbevise noe som helst, så om du har tenkt å tro på noe fordi noen ikke kan motbevise det, så må du også tro på enhjørninger, feer, Harry Potter og dette lilla monsteret jeg akkurat fant på og tegnet raskt i paint:

Hadde det ikker vært utrolig morsomt om denne visste seg å finnes?

En kan ikke bare ta utgangspunkt i at noe eksisterer, uten noen ordentlige bevis, og kreve at alle andre skal motbevise deg. Et mye bedre utgangspunkt (om du vil komme frem til hva som er sant), er å starte med at det ikke finnes noe, og heller legge til ting etterhvert som du finner bevis på dem. Ja, det er noen ting som er mer sannsynlige enn andre, og noen ting er viktigere enn andre å være skeptiske til, spesielt når det kommer til de store folisofiske spørsmålene i livet. Spørsmål om et liv etter døden, om gud, om sjel og ikke minst om lilla monster.

Konklusjonen er at antagelig finnes ikke Russels tepotte, og det har ingenting å si at du ikke kan motbevise den.

Bilder: Fremhevet bilde, «Teach the controversy»


En kylling siste øyeblikk

Det du ser her er en liten kyllings siste øyeblikk på jorden. Den var en hankylling, og siden egg-industrien ikke har bruk for hankyllinger, blir den «kastet bort» som avfall. Under den er en kvern den vil bli sluppet levende ned i.

Ja, dette skjer også i Norge.


Som sandkorn i et timeglass

Nok en novelle, skrevet midt på natten. Jeg beklager, og jeg lover at bloggen min ikke skal bare være noveller skrevet av et halvvåkent hode. Forresten, denne klarte jeg ikke lese ordentlig igjennom før jeg bare endte opp med å poste den, så om du ser noen merkelige feil, er det, som alltid, lov til å si ifra. Nå skal jeg prøve å få sove, så god natt :)

Det lille barnet mitt. Jeg holder deg tett inntil meg. Kjenner det lille dunkende hjertet når jeg hviler fingrene på brystkassen din. Dunk-dunk, dunk-dunk, dunk-dunk. Jeg trykker deg forsiktig inntil kroppen min, akkurat nok til at du skal få en del av varmen min. Gleden som strømmer gjennom kroppen min, som sand i et timeglass. Korn for korn.

Det første kornet er barndommen din. Full av pannekaker med sukker på og eventyr i skogen. Smugspising av deigen mens vi baker julekaker og regndager med våte gummistøvler. Du kommer til å oppdage at verden ikke bare dreier seg om deg, og du kommer til å glede deg over å plutselig klare å tyde de merkelige snirklene i mammas bok. Jeg kommer til å være der for deg når voksesmertene kommer, første gang hos tannlegen og når du faller av sykkelen din og skraper opp kneet. Det er bare til å rope, så er mamma der, som en superhelt i forkledning.

Det andre sandkornet er tenårene dine. Det vil bli en forvirrende tid. Du kjenner du begynner å bli stor nå, og begynner å prøve å finne ut hvem du egentlig er. Ting skjer med kroppen din som du kanskje ikke helt forstår, men husk at du alltid kan spørre meg om du lurer på noe. Du kommer til å oppleve din første forelskelse, hvor du plutselig føler at bena dine har fått små vinger som gjør at du svever bortover gulvet. Så, i helt andre enden av følelsesspekteret, din første kjærlighetssorg. Jeg vet at det kommer til å føles som verdens undergang. Det første burddet er aldri lett, men vit at jeg skal holde rundt deg. Vit at jeg skal være der, klar med isen og en stor, god mamma-klem.

Det tredje sandkornet. Nå er du blitt voksen. Du må betale regningene selv, og det er ikke lenger mitt ansvar å skaffe deg mat og klær. Kanskje du kommer til å studere til å bli lege, ingeniør, siviløkonom – eller kanskje du heller har lyst til å bli eletriker. Det er det samme for meg hva du velger, så lenge du vet du kommer til å trives. Forhåpentligvis finner du et menneske å dele livet ditt sammen med. Mann eller kvinne, det spiller ingen rolle for meg, så lenge det er et godt menneske som gjør deg lykkelig. Et menneske du vet du kan dele resten av livet sammen med. Kanskje du selv også opplever å bli forelder til en liten smårolling en dag? Ting kommer nok ikke alltid til å gå like bra, men prøv alltid å se etter lyset. Det er der alltid, et eller annet sted, bare du ser godt nok etter. Hvis det er helt håpløst, husk at selv om du er stor nå, er det lov å ringe mamma, så kanskje jeg kan hjelpe deg i riktig retning.

Det fjerde sandkornet. Nå begynner du å bli gammel. Du begynner å nærme deg reisens slutt. Jeg er antagelig borte nå, men minnet etter meg vil fremdeles være der. Det vil våke over deg, hver eneste dag, og passe på at du ikke mister livsgnisten før din tid er inne. Det er nå den virkelige reisen begynner. Et liv fult av gode og vonde opplevelser, livserfaring som får deg til å skjems eller gir deg en varm, god følelse av å virkelig leve. Du kan ikke gi opp nå, rett før innspurten, og jeg vil være der, hvert eneste sekund, ventende på sidelinjen med en flaske saft og sjokoladeboller. Du vil kanskje ikke se meg med dxet første, men om du bare myser litt og lytter, vil du kanskje høre den evige heiasangen som alltid vil fortelle deg at du må fortsette, helt til du er i mål. Om du avslutter først eller sist, med energi til overs, eller krypende på alle fire, betyr ikke noe, så lenge du avslutter med et smil.

Det siste kornet. Nå er du snart borte. Hjertet ditt slutter å dunke. Dunk-dunk, dunk-dunk, dunk… stillhet. Som små sandkorn i et timeglass kjenner jeg livet ditt renner bort mellom fingrene mine. Det lille, uskyldige barnet i armene mine. Jeg prøver å gripe tak, selv om jeg vet det er umulig. Sanden bare renner bort, til alt som er igjen er et skjell. Et vakkert, ment tomt skjell. Jeg smiler. En tåre triller ned kinnet mitt. Det lille barnet i hendene mine er borte nå. Du er borte. Det var så mye vi skulle gjøre sammen, vi to. Så mye du skulle få oppleve. Alt du rakk var å komme til overflaten, ta et dypt åndedrett, før du igjen dykket ned i den dype, endeløse søvn. Jeg håper det var verdt det. Jeg håper du fikk et lite glimt av hvilken fantastisk sted dette er, kalt verden. Jeg kysser deg forsiktig på pannen, stryker deg lett over kinnet, før jeg følger deg inn i søvnen. Jeg leier deg inn i mørket, et godt mørke, uten smerte og gråt. Jeg blir der med deg, til du har sovnet, helt til jeg må tilbake til overflaten, og aldri får se deg igjen.


Fordi du fortjener det

Dette er det som skjer når jeg ikke får sove om natten. Hodet mitt fylles av hundre tusen historier, bilder, mennesker som aldri har eksistert, og den eneste måten jeg kan ha håp om å få til å sove videre, er å skrible det ned. Siden det var PC’en som var nærmest, endte jeg opp med å skrive ned denne lille novellen her. Jeg turte ikke trykke publiser (jeg hadde i det hele tatt litt problemer med å klare å tyde de merkelige snirklene som skulle forestille ord) men etter å ha lest igjennom den, har jeg skjønt at om ikke noe annet, er det ikke noe farlig her. Jeg håper dere liker den, men husk at hjernen min var bare halvveis på når dette ble til, så ikke forvent for mye.

Håret hennes glinser i solen. Jeg kan nesten kjenne lukten av parfymen helt bort hit, under treet. Antagelig bare innbilning. Hun er for langt borte. Hun har nettopp kommet ut fra skolen. Bøyer seg ned for å få foten ordentlig oppi de røde conversene. Jeg kan såvidt skimte magen hennes gjennom utrgingingen på den hvite toppen, bak det dinglende sølvkorset, nylig gitt til henne av foreldrene hennes. Hun reiser seg igjen og myser mot solen, som for å sjekke at den virkelig er der. Jeg ser for meg de store, blå øynene, med gull som forsiktig omfavner de dype, svarte pupillene. De myke leppene som alltid smiler. Myke lepper som berører mine.

Hun begynner å nærme seg. Jeg vet hun har oppdaget meg. Hun har sett at jeg sitter her. Men hun ingorerer meg. Øynene er festet på bilen. Ikke før hun er noen meter fra meg, kan jeg virkelig gripe tak i øynene hennes. De glinser, og eyelineren har såvidt begynt å renne. Øyeblikket, hvor jeg ser på henne og hun ser på meg, varer i en liten evighet. I tankene mine omfavner jeg henne. Holder rundt henne, får vinger og flyr av gårde. Flyr avgårde fra bilen, fra skolen, fra alt som holder oss fra hverandre. Snart er skolegården bare en liten grønn flekk, mens hun og jeg bader i hvite skyer. Jeg forteller henne at ingen skal få skade henne nå. Aldri igjen skal kinnet hennes bære det røde, vonde merket av hennes fars hånd. Aldri skal stygge ord rive henne ned. Hun smiler, med blikket stivt festet på bilen, men jeg vet at smilet er ment til meg. Jeg klarer meg, sier det. Jeg håper hun har rett, men hva med meg?

Jeg reiser meg opp idet hun passerer meg. Holder tilbake trangen etter å løpe etter henne, ta ømt tak i hånden og holde den i mine, for alltid. Idet hun åpner bildøren, ser jeg et glimt av faren. Hatet, sinnet over hvordan jeg kunne ødelegge datteren hans. Alt vi gjorde, hun og jeg. var å være sammen, å holde rundt hverandre. Vi rakk ikke engang et ordentlig kyss, før han kom inn. Men det var nok. Nok til at datteren hans må tas med bort. Må starte på nytt, et annet sted. Rette opp i feilene sine. Jeg er feilen.

Jeg ser bilen med sotede vindu kjøre avgårde. Ser hun på meg? Jeg løfter hånden såvidt opp forann meg, bare nok til at hun skal se det. Hver centimeter i kroppen min lengter etter henne. Det er som om noe mangler, en del av meg, et nærvær som er like nødvendig som luften jeg puster og varmen fra den steikende solen. Vil denne følelsen noengang stoppe? Noen jenter lenger borte har sluttet å snakke. Istedet står de og stirrer på meg, spente på mitt neste trekk. Jeg tørker diskre bort en tåre fra kinnet mitt og retter på skjørtet mitt, før jeg snur meg mot dem og lar blikket mitt gli fra den ene til den andre, med en liten pause på hver. Jeg håper de kan se hva de har gjort. Jeg håper savnet som river hvert atom i hele kroppen min fra hverandre griper fatt i dem, om bare i et lite øyeblikk. Så vender jeg ryggen mot dem. Kaster på håret som i en av de L’Oréal-reklamene. Fordi du fortjener det. Jeg smiler. Ja, selvsagt fortjener jeg det. Jeg elsket en annen jente, høyere enn jeg noengang har elsket noen andre. Høyere enn de noengang kunne ha forstått. Og nå kommer jeg aldri til å få se henne igjen.


Før Harry Potter

Som sikkert mange av dere andre, nyter jeg påsken med å lese masse, og klarer ganske bra å kombinere dette med å sløse bort en del tid på internett. Slik endte det altså opp med at jeg oppdaget Goodreads.com, og gjennom GoodReads oppdaget jeg denne lille skatten:

The Harry Potter: the Prequel

Noen av dere har kanskje lest den, men for dere som ikke har det enda, så er det altså en liten novelle J. K. Rowling gav ut i 2008. Historien er lagt til før Harry ble født, og selv om det ikke er mye, er det som å bli dratt rett tilbake til de øyebikkene jeg lå oppe i sengen min (rett over her hvor jeg sitter og skriver dette nå faktisk), og leste om Harry og vennene hans. Den gode, varme følelsen. Latteren (ja, jeg lo faktisk høyt når jeg leste det med navn). Undringen over hva som kommer til å skje videre. Jeg håper virkelig Rowling bestemmer seg for å gi ut noe lignende igjen, bare helst som bok. Selv om jeg helst ser at hun lar selve Harry Potter bli liggende, har hun jo skapt et helt univers, fult av historier som bare ligger der og venter.

Den er altså helt gratis, så nei, du trenger ikke få dårlig samvittighet for at du får den gratis herfra. Jeg har tilpasset skriftstørrelse o.l. for at jeg skulle kunne lese den på kindlen (lesebrettet) mitt, hvis du lurer på hvorfor skriften er så stor. Enjoy!

Forresten, hvis du har GoodReads bruker, eventuelt bestemmer deg for å få deg en nå (noe jeg virkelig anbefaler!), er det bare til å legge meg til som venn. Brukeren min finner du her.


Jeg skal bli frukterianer!

Dette var en aprilsnarr!

Som de fleste jeg kjenner vet, har jeg satt meg mål i å bli veganer. Nå har jeg bestemt meg for å høyne målet enda mer, nemlig å følge i Mahatma Gandhi’s fotspor å bli frukterianer.

Nylig utførte vitenskapelige undersøkelser, utført ved Michigan State University, viser at også planter kan føle smerte. Dette gjør at det ikke lenger er mulig for meg å bare følge et vegetarisk, nesten vegansk kosthold. Hvordan kan jeg si at et dyrs smerte, om det er menneskelig eller ikke-menneskelige dyr, betyr mer enn en plantes? For mer blir det altfor hyklerisk, og jeg føler at det eneste mulige valget, er å gå over til å spise bare frukt.

Før jeg går videre, vil jeg først definere hva en frukterianer faktisk er.

En frukterianer er, slik som ordet kan hinte om, en person som bare spiser frukt. Likevel, det er forskjellige definisjoner på hva frukt faktisk er. Dette er hentet fra siden om Fruitarianism på wikipedia.

Commonly the term «fruit» is used when referring to plant fruits that are sweet, fleshy and contain seeds within the plant fruit (for example, plums, apples, and oranges). However, there are other foods that are not typically considered to be fruits in a culinary sense but are botanically, such as berries, bell peppers, eggplant, tomatoes, cucumbers, nuts and grains.

Fruitarians use differing definitions of what is considered a «fruit.» For example, Herbert M. Shelton, a founder of Orthopathy, included non-fleshy fruits such as nuts, within the definition of fruit.

Jeg for min del, kommer bare til å spise frukter som har falt ned fra moderplanten, for å gjøre minst mulig skade. Det vil f.eks. si epler og plommer. Disse er jo faktisk ment til å spises, siden det er slik disse plantene kan spre frøene sine. 

Hentet herfra.

Hvis du vil lese mer om fruktanere, er The Fruitarian en fantastisk interessant blogg, men også The Fruitarian Worldwide Network inneholder en del interessant og viktig definisjon om en ønsker å gå over til en fruktig diett.

Jeg vil avslutte med dette sitatet fra Phil Cohen (hentet herfra), og besvare det med at jo flere vi blir, jo sterkere vil vi bli hørt.

A number of studies have shown that plants feel pain, and vegetables are picked and often eaten while still alive. Animal rights activists are often in the news, but has anyone ever protested for vegetable rights?