Monthly Archives: august 2010

Do you know your 0 1 1?

I den headeren jeg har nå kan du se en laaang rekke med tall. For de fleste ser de kanskje tilfeldige ut? Vel, det er de ikke. De som har fulgt med i mattetimen og som leser Nemi kan ihvertfall kjenne igjen de 8-9 første tallene.

Ved første øyekast ser det bare ut som noen tilfeldige tall sortert i stigende rekkefølge. Hvis du syns det, stirr litt lenger på dem. Etterhvert legger du kanskje merke til at det er et mønster her. 0 + 1 = 1, 1 + 1 = 2, 1 + 2 = 3, osv. Hvis du legger sammen to av tallene som står ved siden av hverandre får du det neste tallet som svar.

«Aha, kjempekult…» tenker du kanskje «Men hva er egentlig poenget med dette?». Vel, poenget, min kjære venn, er at disse tallene egentlig er ganske spesielle. For ca 800 år siden gjenoppdaget (den egentlige oppdageren var indiske Pingala, 500 f.kr.) den italienske matematikkeren Leonardo Fibonacci at disse tallene var å finne veldig mange plasser i naturen.

En av plassene er i solsikkens «hode». Solsikkefrøene i en solsikke er nemlig plassert i et spiralformet mønster, og antallet spiraler i én retning og antallet i motsatt retning vil være to Fibonacci-tall.

Om du ikke har hørt om Fibonacci-tallene har du kanskje hørt om det gylne snitt? Det gylne snitt, eller phi, blir mye brukt innen kunst. Phi er det samme som 1,618. Om du tar to naboer i fabonaccitallfølgen og deler dem på hverandre vil du få tilnærmet lik phi.


Å myrde en flue

Fluer. OFF så irriterende de er, eller hva? Finn frem fluesmekken og ta den lille dritten! Eller?

Jeg og kjæresten min er uenige når det gjelder ganske mange ting. En av dem er dette med fluer. Kjæresten min, som jo er en gutt med jaktinnstinkt til tusen, vil selvsølfelig at alle fluene skal døø!! Jeg, on the other hand, syns synd på de små. Hvis jeg blir irritert av en flue finner jeg et glass, fanger fluen i glasset og slipper den så ut i det fri.

Jeg vet jeg overdriver litt når jeg holder på slik, og at kjæresten min egentlig har rett, men… det er bare det at jeg liker ikke tanken på å drepe den lille krabaten, bare fordi den irriterte meg litt. Jeg er ikke vegetarianer eller noe, og jeg syns det er greit å drepe dyr når vi trenger det, så lenge dyrene har det bra frem til de plutselig, uten noen ekstra lidelser, dør.

Dessuten syns jeg faktisk fluer kan være litt kule. Jeg mener, HALLO! de er jo det! Visste du for eksempel at bananfluer blir veldig mye brukt i forskning, spesielt innenfor genetikk? De kan nemlig formere seg veldig fort (les: aktive i sengen).

Fluer spiller ofte også en viktig rolle i kriminalgåter. Du skjønner, når noen dør så er ofte fluer de første til å oppsøke liket og legge egg der. Det gjør at for å finne ut hva tid personen døde så er det bare til å se på larvene.

Hva syns du? Er du du som meg eller syns du ikke det gjør noe om en flue forsvinner fra verden


Lemen, lemen, lemen.

Lemen. Lemmus lemmus som de heter på latin. De av dere som vet hva lemen er på japansk lurer sikkert på hvorfor jeg kaller bloggen min for nettopp det. Sånn før du får en eller annen dum idé i hodet om at denne bloggen handler om lemen, and lemen only; Slapp av, den gjør ikke det. Jeg kan ikke love noe, men jeg tviler på at det blir særlig mange innlegg på bloggen her som kommer til å ha med lemen å gjøre.

Før jeg fortsetter, HEI! Jeg heter Helene. Det er meg på bildet der, ja. Jeg går på internatskolen Lundeneset her i Ølensvåg (vetslandet en plass). Her gjør jeg mye rart som å være med venner (duh-uh, internatskole!), lese, se film, tegne, sjonglere, fotografere, osv, osv… Det er vel egentlig ikke sånn kjempeinteressant for deg om jeg fortsetter i evigheter om meg og mine interesser. Allikevel, det er en ting til jeg vil fortelle om meg selv. Jeg blir ikke lett sint. Jeg blir heller ikke lett irritert. Ikke sånn på skikkelig. Allikevel, vennene mine vet godt at om de vil få i gang en skikkelig diskusjon så er det bare å gå til meg. Jeg har nemlig veldig lett for å bli… veldig engasjert i slike diskusjoner. Derfor har jeg fått kallenavnet. lemen. Lemmus lemmus. Lemming. Remingu.

Og nå vet du hvorfor bloggen heter det den heter.