Det virker som om den beste måten å få menn til å like noe, er å sette det opp mot kvinner, som blir gjort klart i denne webisoden av “Modern lady” (klikk her for å se mer). Hei, vent litt, betyr det… All menn, kvinner hater verdensfred og grønn energi! Wow, at ingen tenkte på dette før?

Jeg elsker vitenskap, og har alltid gjort det. Jeg er nysgjerrig av natur (noe jeg vil påstå alle er fra barn av) og det er ikke noe som gir meg mer livslyst enn å lære om universet jeg lever i. Kall det gjerne flaks, for selv om skolen er til for å lære, er det bare flaks at den ikke har tatt livet av min lyst for kunnskap.

Det er en rekke måter å angripe dette problemet på, men mitt største problem er hvordan vi skal “Vise hva vi har lært”, blant annet gjennom prøver, refleksjoner og rapporter. Som barn elsket jeg å lese og lære. Jeg elsket å lese om alt fra dinosaurer til amstronomi til historie (spesielt vikingtiden og opplysningstiden fascinerte meg) til biologi.  Alle ukepengene mine gikk til enten bøker eller til EIN-Os eksperimenter.

Dersom du ikke husker han her,
kan du ikke ha hatt en veldig spennende barndom

For jeg elsket virkelig å eksperimentere, og syns det var kjempespennende når jeg endelig fikk mitt eget mikroskop hvor jeg kunne studere blader og lignende på ultranært hold. En skulle trudd når vi fikk en naturfagslærer (dette var så sent som på ungdomskolen, men glem det) som lot oss utføe eksperimenter nesten hver eneste naturfagstime, at jeg burde elsket det, men feil.

Problemet er at i motsetning til når du får frie tøyler hjemme på barnerommet, må en på skolen vise hva en har lært gjennom rapporter, hvor en må skrive ned hvert steg en har gjort, hva vi brukte, hva som eventuelt gikk galt, hva som skulle ha hendt, og hva vitenskapen bak var. Istedet for at vi fikk leke oss og prøvd oss frem slik barn naturlig gjør og elsker, endte det med at læreren gikk fort igjennom hva vi skulle gjøre, så raste vi gjennom eksperimentet før vi brukte resten av tiden på at læreren skulle diktere hvordan en skriver en rapport. Det endte derfor med at enten så var det et veldig lite lærerikt eksperiment, eller så fikk vi ikke tid til å faktisk lære vitenskapen bak hva vi skulle gjøre, fordi alt forkuset lå på rapporten, hvor halvparten bare besto i å skrive av boken, føre inn navn, hvem en var på gruppe med og omformulere anvisningene slik at en ikke fikk minus for avskrift.

Det endte med at når jeg som elev fikk høre “Nå skal vi gjøre et eksperiment”, forsto jeg det som at “Nå skal vi skrive rapport om noe banalt og meningsløst vi huiet igjennom på ti minutter slik at dere kan late som om dere lærte noe.”

Det blir så viktig å “vise hva en har lært” at selve læringen blir nedprioritert.

Ja, jeg forstår at å skrive rapport er viktig å kunne dersom en skal drive med forskning, men gjett hva, for en elev er det enda viktigere å lære poenget i å eksperimentere i seg selv, nemlig å lære. Det samme gjelder også andre fag, som for eksempel historie, hvor eneste grunnen til at du skal lese stoffet er slik at du kan svare på oppgavene, eller matte, hvor vi bruke masse tid på å lære noe som ekte matematikere ville brukt en datamaskin på å gjøre, bare slik at vi kan gjøre det bra på tentamen. Skolen er ikke til for at barn skal lære, den er til for at de elevene skal ta inn ord gjennom øynene, stokke litt på dem i tankeboksen før de spys ut igjen på prøve-arket, bare for at de skal få en 6′er stemplet i panna.

Neil DeGrasse Tyson fikk det godt frem i en tweet fra april:

When Students cheat on exams it’s because our School System values grades more than Students value learning.

— Neil deGrasse Tyson (@neiltyson) April 14, 2013

Jeg fant nettopp denne historien jeg følte jeg måtte dele med dere. Les selve historien nedenfor bildet.

Jeg skal bare la dere tenke over og kommentere hva dere selv tar fra dette, før jeg deler mine tanker med dere senere.

Yesterday my mom posted a picture on Facebook of my 5 year old brother Sam wearing a pair of shoes he picked out for his first day of preschool.

She explained to him in the store that they were really made for girls. Sam then told her that he didn’t care and that “ninjas can wear pink shoes too.”

Sam went to preschool and got several compliments on his new shoes. Not one kid said anything negative toward him about it.

However, my mom received about 20 comments on the photo from various family members saying how “wrong” it is and how “things like this will affect him socially” and, put most eloquently by my great aunt, “that shit will turn him gay.”

My mom then deleted the photo and told Sam that he can wear whatever he wants to preschool, that it’s his decision. If he wants to wear pink shoes, he can wear pink shoes.

Sam then explained to her that he didn’t like them because they were pink, he liked them because they were “made out of zebras” and zebras are his favorite animal : )

What does it say about society when a group of adults could stand to take a lesson in humanity from a class of preschoolers?

Kort sammendrag på norsk: Gutten på bildet over valgte ut disse skoene til første dag på førskolen. Moren prøvde å forklare ham at dette var egentlig jentesko, men Sam mente at “Ninjaer kan også bruke rosa sko!”

På førskolen fikk han mange kompliment fra andre unger for de kule skoene sine, og ingen negative kommentarer. Bildet moren hadde lagt ut på facebook, derimot, fikk plenty med kommentarer fra familiemedlemmer om hvordan dette kom til å skade ham sosialt.

Det kan godt hende du er snill,
men jeg skylder deg ingenting

Selv om jeg flørter med deg
skylder jeg deg ingenting

Du følger meg hjem fra fest,
men jeg skylder deg ingenting

Selv om jeg lar hånden min gli over låret ditt
skylder jeg deg ingenting

Selv om jeg sier ja til å bli med på soverommet ditt
skylder jeg deg ingenting

Selv om vi tar av oss klærne
skylder jeg deg ingenting

Selv om jeg sier ja, men trekker meg rett før
skylder jeg deg ingenting

Det er kanskje dårlig gjort,
og du har lov til å bli fornærmet,
kanskje til og med sint men kroppen min er min
og jeg skylder deg ingenting!

Jeg har hele livet fått høre at jeg er tynn, veldig ofte for tynn. Jeg har hele veien fått høre at jeg å spise mer, legge på meg og jeg ble, nesten før jeg visste hva det var, spurt om jeg hadde spiseforstyrelser. Det kan vel trygt sies at jeg aldri har slitt med usunt kroppsbilde! Eller…

Jeg er ganske sikker på at jeg egentlig har et ganske sunt kroppsbilde, og har hatt det hele oppveksten. Ihvertfall med tanke på at jeg er jente. Til tross for hva venner og bekjente tror har jeg også, ifølge legen min, hatt en sunn vekt i forhold til høyden min hele oppveksten (bortsett fra en liten periode, men selv da grenset jeg bare såvidt til undervektig). Jeg vet jeg ikke er noen modell, men jeg streber heller ikke til å være det. Likevel har jeg hatt perioder hvor jeg har sett på meg selv i speilet og tenkt “Gaah… Skulle virkelig ønske jeg hadde en mindre nese”, “Større pupper hadde faktisk gjort seg”, men værst av alt: “Skulle ønske jeg var tynnere…”

Hvis du tror at å bli tynn, vil gjøre deg lykkelig, tar du feil. Jeg er tynn, men det betyr ikke at jeg er fornøyd med kroppen min. 

Ja, det har du det. Selv om jeg til tider har følt meg bent frem ekkel fordi jeg har vært så tynn, har jeg likevel følt at om jeg bare var tynnere… Disse tankene har aldri vært kraftige, og de har aldri ført til at har spist mindre, men de har vært der, nesten som en refleks, før det gikk opp for meg hvor teit det var å tenke slik. Budskapet om at en må være tynn for å være lykkelig blir repetert om og om igjen, slik at noen som føler seg ekkel for å være tynn, kan samtidig føle at hun må være tynnere. Selv om jeg altså har slitt med stygge og ufølsomme kommentarer som har gjort at jeg har følt meg ubehagelig mager, har det samme mantraet så mange jenter gjentar til seg selv om og om igjen “Jeg må være tynn, jeg må være tynn” sklidd inn i underbevisstheten min som en irriterende One Direction-sang jeg ikke har klart å fått ut.

Første gang jeg husker å ha tenkt dette, var etter at klassevenninnene mine var begynt å sammenligne seg i garderoben, og klemme sammen huden på magen og klage “Argh, se så feit jeg er!” Jeg fikk høre (dette var samtidig som jeg fikk høre det gikk rykter om at jeg hadde anoreksi) at det var andre jenter som ønsket å være like tynn som meg. Dette sistnevnte har jeg også hørt både gutter og jenter si om andre jenter. Først bekymrer de seg fordi de i mange tilfeller vet at jenten det er snakk om sliter med spiseforstyrrelser og at hun har tatt farlig fort av, men så går de rett av til hvor fin hun har blitt.

Problemet er ikke bare det at tynn ikke nødvendigvis betyr sunn, og derfor ikke burde bety pen. Det er også det at ingen vet hvordan tynn ser ut lenger.

Hentet herfra. Selv såpass tynne modeller som henne blir kraftig
photoshoppet! Tenk på hva dette gjør med jenter som ser seg i
speilet, og tror det er naturlig å være slik.

Etter å ha, sammen med gutter, sett på bilder av jenter, har dette blitt gjort veldig klart for meg. “Jeg syns ikke jenter trenger å være så veldig tynne… Slik som det!” sier de, og peker på et veldig tydelig photoshopet bilde av en modell som står i en slankende positur “Hun er fin, og hun kan de ikke se ribbeina på!” Selvsagt, hvis den samme modellen hadde vært så tynn i virkeligheten, ville hun nærmest vært et skjelett, og hun hadde mest sannsynlig fått stygge kommentarer fra akkurat de samme guttene og mennene som syns det photoshoppede bildet av henne var sexy.

Vi kan legge skylden på reklamebyrå og media for å fremstille kvinner (og menn!) på denne måten, og bare ha rom for en type kropp. Dette er jeg absolutt enig i, mye av skylden ligger på media. Som media-student er jeg altfor klar over at reklamebyrå har ofte i oppgave å gjøre spesielt kvinner misfornøyde med kroppen min, for så å få henne til å tro at bare hun kjøper disse klærne og disse skjønnhetsproduktene, så blir hun lykkelig. Likevel, jeg vet av erfaring at det var ikke først og fremst media som gjorde at selv jeg begynte å få et litt usunt bilde på vekt, det var andre jenter og gutters kommentarer, selv om de ikke var rettet på meg.

Å legge skylden ene og alene på media, og så kaste armene i været og si “Det er ingenting jeg kan gjøre” får oss ingen vei.

Vi må alle bli flinkere til å slutte å bry oss om vekt. Kvinner må slutte med kommentarer som “Off, denne kaken kommer til å gå rett til hoftene” eller “Off jeg er så feit!” Slutt å kommenter høyt at den kjolen fikk hun på TV til å se tjukk ut, for selv om damen på TV ikke hører deg, sitter det kanskje noen på siden av deg som tenker “Er det slik du sier dømmer meg også, når jeg ikke hører på?” Ikke skjems over bilder på facebook bare fordi du har litt ekstra bump på magen, og for guds skyld, ikke photoshop!

Og menn: Ikke la jente-vennene deres skjems over kroppen sin, og slutt å omringe dere med barbie-dukke-lignende modeller! Lær dere heller hvordan ekte jentekropper ser ut, så blir dere ikke overrasket når virkeligheten treffer dere. 

Dette er en video som har gått rundt på internet i det siste, og jeg må si jeg virkelig elsker den! Hvorfor? Fordi jeg er for likestilling – MEN VENT – det er likevel ikke av grunnene du tror. Selv om jeg er feminist, betyr det absolutt ikke at jeg syns det er morsomt å se menn bli degradert. For innrøm det, når du så denne videoen, er jeg ganske sikker på at det var det de fleste tenkte. “Wow, hvordan klarte de å holde seg seriøse?” “Det der må ha vært SÅ FLAUT!” “Tenk å ha alle venner og fremtidige kjærester se det der!”

Men hva er det egentlig som er så morsomt? Hva er det som gjør at en med en gang skjønner at dette ikke er en seriøs musikk-video, ment til å spille på hetroseksuelle kvinners (eller homofile menns) begjær? Hvis det var tre kvinner, istedet for tre menn, som danset slik som dette, hadde det fremdeles vært nedverdigende?

Veldig mye humor spiller på det enkle prinsippet at dersom du får en mann til å oppføre seg som en kvinne (gå kledd er det mest typiske), er dette morsomt. Hvorfor? Dersom en kvinne kler seg i maskuline klær, virker det som om dette tvert imot gjør henne sterkere.

Tenk deg om, er det virkelig noen grunn til at en mann som går med kjole skulle vært noe morsomt? En kjole er, som bukser og t-skjorter, plagg som alt annet. Eller hva med et skjørt? Hva er det som gjør at en kvinne som kler seg maskulin virker sterk og sexy, mens en mann som kler seg feminint er svakt og kan helt på egenhånd stå som en vits?

Denne tegneserien er laget av Kate or die (klikk her for tumblr, her for å se tegneserien full størrelse). Jeg er utrolig glad i alt hun lager, om det er angående seksuell legning, nerde-greier (hun jobber i en tegneserie-butikk), psykisk helse og depresjon eller sminke. Selv om hun kan skrive om mørke og tunge tema, gjør hun det på en lys og vittig måte, uten å bagatelisere det. Jeg anbefaler alle å ta en titt på siden hennes, siden dette er bare et eksempel på hva hun tegner om.

Det finnes mange grunner til at Joss Whedon er awesome, vi snakker her om mannen bak Buffy, Firefly, Toy Story, Dr. Horrible’s Sing-Along Blog og en liten film kalt… gah, hva var nå den filmen igjen…

AVENGERS, ja, det var det den het.

Det er vel egentlig ikke noen tvil om at dette er en kul person allerede, men det som gjør meg enda mer entusiastisk hver gang jeg leser at Whedon er igang med et nytt prosjekt, er det enkle faktum at Whedon vet at kvinner også kan være sterke. Jeg selv er en jente som er veldig glad i det som typisk blir kalt guttefilmer (som egentlig er alt utenom chick-flicks og romantiske komedier), er det kjekt å kunne se realistiske, kvinnelige karrakterer. Han har skjønt at kvinner er som menn, bare med eggstokker. En ekte feminist med andre ord.

Det er fremdeles en liten vei å gå for Whedon (spesielt Buffy er litt irriterende typisk slik tenåringsjenter blir fremstilt i film), men det bringer virkelig håp når en av de største regissørene og skaperne av sci-fi og fantasy-filmer i Hollywood har et såpass moderne syn på kvinner.

For å høre litt hva Whedon selv har å si om hvorfor han skriver såpass sterke kvinnelige karrakterer, anbefaler jeg deg å sjekke ut denne:

– Why do you write these strong female characters? Because you’re still asking me that question

Jeg har lenge vært fan av Doves reklamer, slik som Dove Evolution. I en verden med media som er ment til å føle at du ikke er god nok (hvordan skal du ellers føle du trenger å bruke penger på ikke-livsnødvendige produkter?), er det godt å se at noen har plukket opp på at det å få mennesker til å føle seg bra, kan også selge.

Det jeg likte best ved denne filmen, er fokuset på indre skjønnhet som trenger forbi det du ser i speilet. En av personene fortalte “She had nice eyes. They lit up when she spoke” De små tingene du aldri selv kommer til å se. Skjønnhet handler ikke om å ha perfekt nese, eller cakre kinnben. Det handler om å være komfortabel med den du er, selv om du bare syns du er OK, for med en gang du slapper av og lar deg selv være den du er, vil dette gjøre deg til et mye bedre menneske.

En liten vieo jeg lagde til dere, for å vise juletreet jeg har tilbake på hybelen. Jeg elsker å pynte opp med ting jeg lager selv, selv når de er så enkle som det du kan se her. Jeg føler med en gang det blir mye mer meg, og at det viser hvem jeg er.