Vlog: Er du bifil?

Embedded bilde10

Som dere sikkert alle vet, så betyr 23. september Bifiles dag! Hva sier du? Har du ikke hørt om den? Vel, dagen går også under navnet “Bi visibility day”, og den handler om å gjøre bifile mer synlige*. Vi som identifiserer oss som bi blir ofte oversett i media og samfunnet generelt. Det kan gjøre det vanskelig for mange skap-bifile å komme ut, siden myter rundt bifile sjeldent blir tatt opp og kritisert. Forhåpentligvis 

* Er det ironisk at mens jeg skriver dette, er bifile det enste ordet som får rød strek og ikke blir gjenkjent av ordboken min?

Fun fact: Grunnen til at Bi Visibility Day er i september, er fordi det er samme måned Freddie Mercury ble født. Freddie Mercuy (Queen) hadde mange meningsfylte forhold med både menn og kvinner.

“Jeg har ikke noe valg”

I en episode i Walking Dead, en post-apokalyptisk serie hvor et virus har drept mesteparten av verdens befolkning og truer med å utrydde resten, står en gruppe overlevende og diskuterer om de skal henrette en ungdom. Gutten tilhører en annen gruppe overlevende de var i kamp mot, men som etterlot ham til å dø. Protagonistene, som reddet ham fra å bli konsumert av zombier, frykter at dersom de gir ham sjansen til det, vil gutten løpe rett hjem og fortelle dem hvor våre “helter” holder til.

En av karakterene har tatt det på seg å redde guttungen, mens resten, som blant annet inkluderer to politimenn og en advokat for borgerrettigheter, mener de ikke har noe valg. Spesielt en av dem, Shane, er veldig på at det er dette som kreves for å overleve. Helt opp til nå har han konstant vært forkjemper for “de harde beslutningene”, slik som denne. Hvis du ikke er på vårt lag, er det best om du dør, og selv hvis du er på vårt lag men går deg bort, er det ikke poeng i å vente for å lete etter deg.

Mens jeg følger med på argumentene, prøver å jeg å tenke ut hva jeg selv ville gjort om jeg selv var med. Det er ikke en enkel situasjon, men jo mer jeg hører flere av karakterene komme med uttalelser á la “vi har ikke noe valg” og “vi må ta den tøffe beslutningen”, jo mer kjenner jeg det koker inni meg. Disse argumentene kjenner jeg så altfor godt igjen. Jeg hører dem nesten hver gang jeg snakker med folk om etiske problemstillinger, og jeg tar meg selv ganske ofte i å komme med slike argument til meg selv.

“Jeg vil ikke kjøpe fair trade-juicen, for jeg har ikke råd”
“Jeg er ikke vegetarianer for mennesker må ha kjøtt og jeg lar meg ikke styre av følelsene mine”
“Jeg er imot like-kjønnet ekteskap fordi bibelen sier det.”

Det er ikke lett å si hva jeg ville gjort dersom jeg virkelig hadde sittet der i det rommet og måttet tatt en slik beslutning. Jeg klarer ikke bestemme meg nå engang for hva jeg egentlig syns er riktig. Uansett kjenner jeg at hver muskel i kroppen min spenner seg i sinne, og alt jeg vil er å skrike i ansiktet til den fordømte Shane at “Slutt å late som om du står for den vanskelige beslutningen! Slutt å late som om du ikke har noe valg!” Jeg er så lei av at folk bruker unnskyldninger som fremstår som harde men nødvendige valg vi må ta, fordi det er det eneste realistiske.

Det er vanskelig å si hva som er verst. Å leve i den tro at du ikke har noe valg, eller å annerkjenne at en har et valg, og velge det minst etisk riktige. Jeg vet selv at jeg gjøre det siste hver eneste dag, og spesielt de dagene jeg går på butikken. Jeg prøver å kjøpe økologisk, men ender ofte opp med å ta det billigste, slik at jeg har råd til andre ting jeg ikke trenger. Jeg vet at sjokolade som ikke er fair trade er nesten 100% sikkert et produkt av barnearbeid. Likevel spiste jeg nettopp opp en

På en sosialkveld for filosofi-studenter i Trondheim var det en kompis av meg som utfordret valget jeg har tatt om å være veganer. Som vanlig når jeg diskuterer dette med folk, ble han mer og mer aggressiv ettersom jeg kom med motargument “Hvordan får du proteiner i deg’a?” “Vel, du har bønner for eksempel, som jo er fullverdige proteiner med alle de essensielle aminosyrene, men så inneholder jo alt proteiner, og så lenge en spiser noe lunde variert…” blah blah blah, noe jeg er ganske vant med, helt til han brøt ut “Så det at du er vegetarianer gjør deg liksom mye bedre enn meg?!” Oppi hodet mitt ble det helt stille. Er det derfor? tenkte jeg. Er dette grunnen til at folk tar seg så nær av at jeg er veganer? Jeg møter mange som ikke bryr seg verken fra eller til, og det er greit nok. En har selvsagt også de som sperrer opp øynene og begynner å skrattle som om det å spise plantebasert er det tåpeligste de har hørt noen gang. Men jeg har aldri skjønt hvorfor de tar så veldig på vei, og hvorfor noen tar det personlig når jeg bestiller en pizza til meg selv uten ost. Jeg tror at grunnen til at disse menneskene reagerer så irrasjonelt, er rett og slett fordi min eksistens minner dem på at jo, det er mulig å leve mer miljøvennlig. Når jeg klarer det, burde jo de klare det, og de klarer ikke å akspetere at de selv ikke er perfekte, og istedet for å prøve å endre på sine egne vaner, tar de det ut på meg. De prøver å overbevise seg selv, gjennom å overbevise meg, om at de egentlig ikke har noe valg.

Jeg skulle ønske flere kunne bli mer bevisste på at en har alltid et valg. Alltid. Det er situasjoner hvor det er greit å tenke at det var ikke mulig å gjøre noe annet, men å prøve å virke mer edel for at en velger å gjøre noe uempatisk, det fører bare til at en lurer seg selv og andre. Noen ganger må en bare innse at ja, jeg vet jeg burde gjort noe annet i denne situasjonen, og så bruke den dårlige samvittigheten til å motivere seg i fremtiden. Aksepter at du ikke er perfekt, og at du ikke trenger å være perfekt, så lenge du aldri slutter å prøve å bli bedre. 

17 ting jeg “hater ved menn”

Edit: Poenget med dette innlegget er faktisk at jeg ikke hater menn (derav gåsøynene)

Vi feminister blir jo alltid beskyldt for å hate menn, så jeg tenkte hei, jeg får vel lage en liste over noa av det jeg hater ved menn.

1. Jeg hater at dersom noe tungt skal løftes, er det en selvfølge at det er mennene i rommet som må gjøre det, uavhengig av hvor sterke de er.

2. Jeg hater at menn har lært at de alltid må være bedre enn damer, spesielt hvis det er noe som blir sett på som noe typisk maskulint. En kan til og med høre damer håne med med “Ble du slått av en jente?!”

3. Jeg hater at spesielt unge menn ofte ikke vet særlig mye om hvordan de skal gi nytelse til en kvinne når han har sex, fordi porno bare viser hva menn liker, og vi damer ofte ikke klarer å snakke om sex på en åpen og naturlig måte.

4. Jeg hater at menn som har opplevd å bli voldtatt av en kvinne ofte ikke blir tatt seriøst fordi de selvsagt ville det. Menn er jo alltid være klar for å være villige til å ha sex, så da kan det vel ikke egentlig kalles voldtekt, eller hva?

5. Jeg hater at menn som viser empati blir sett på som mindre “mandige”.

6. Jeg hater at menn ikke lærer å vise følelser på en sunn måte, fordi de helt fra de er små blir fortalt at de skal “manne seg opp”. Den eneste måten å vise følelser for en mann på er gjennom sinne.

02 - Mann Deg Opp - small

7. Jeg hater hvordan hele voldtektsdiskusjonen handler om hvordan menn er ukontrollerbare monstre som ikke klarer å ta ansvar for sine egne handlinger og stoppe seg selv fra å utføre vold dersom de ser litt hud eller en hjelpeløs person. Jeg beklager, men har bare null tro på at det ligger i kompisene mines “natur”.

8. Jeg hater hvordan voksne ofte ikke stopper små gutter fra å utføre ufølsomme og destruktive handlinger fordi “gutter er gutter”. Alle har rett på en god oppdragelse og å lære empati, og en del av det er å bli skjennet på når en gjør noe som skader andre.

9. Jeg hater at dersom en mann blir født med en vagina, er det lite sannsynlig han vil bli tatt som “ordentlige menn”, og at transmenn må jobbe ekstra hardt for å vise at de er maskuline!

10. Jeg hater at menn lærer at maskulinitet handler om å ikke være feminin på noen måte, og at å bli kalt kvinne (eller ting som skal hinte om at en er feminin, f.eks. “homse!”) er den ultimate fornærmelsen.

11. Jeg hater at menn ikke får ha på seg skjørt og kjole, selv når det er laget for menn!

12. Jeg hater at menn lærer det er en del av det å være mann å syns at mensen er det ekleste og mest motbydelige som finnes.

13. Jeg hater hvordan gutter blir oppfordret til å ikke leke med dukker. Hva er det folk frykter, at de skal ende opp som gode pappaer? Huff!

14. Jeg hater hvordan seksualitet er med på å definere hvor “mann” en er.

15. Jeg hater hvordan vold i hjemmet blir sett på som en kvinnesak når hei, det er overhvelmende mange flere menn som mishandler kvinner de er gift med. Friske, mentalt stabile mennesker bestemmer seg ikke for å komme hjem fra jobb og slå den de er gift med. Disse mennene kan umulig ha det bra med seg selv, så hvorfor later vi som om det er kvinner som trenger å endre seg for ikke å bli offer for vold?

16. Jeg hater at menn blir sett på som mindre kompetente foreldre. De er forventet å overlate alt barnestell, som jo er viktig i å skape et bånd med barna sine, til moren (i mor og far-familier)

17. Jeg hater hvordan menn er forventet å like idrett, og at de selvsagt burde følge med på sport på TV!

Som feminist hater jeg ikke alle menn (og å tro det er det feminisme handler om viser en fundamental misforståelse av ordet “likestilling”), men jeg hater hvordan det patriarkiske samfunnet vårt forteller menn at de skal være. Selv om menn får mange fordeler ved å bo i et samfunn som setter menn over kvinner, skader det dem også direkte på så mange måter.

Denne listen kunne lett vært mye lenger, så del gjerne hva du hater med hvordan menn er forventet å være under.

Nazistene ikke var monstre, og hva vi kan lære av det

Nazistene var ikke et monstre, de var mennesker. Det de gjorde var helt forferdelig, og det kan være lett å avskrive dem som noe ikke-menneskelig, når sannheten er så veldig mye mer skremmende; Nazistene var personer overbevist om at det de gjorde var riktig.

Da jeg var yngre skrev jeg en artikkel i forbindelse med samfunnsfag hvor jeg reflekterte over hvordan Hitler hadde brukte sosialdarwinisme (basert på en fundamental misforståelse av evolusjonsteorien kredittert til Charles Darwin) som unnskyldning til å blant annet la ca 6 millioner mennesker dø i konsentrasjonsleirer. Stakkar læreren min ble jo vettskremt og advarte meg om at jeg måtte være forsiktig med å skrive slike ting.
01 - Nazism - smallPoenget mitt, selvsagt, var ikke på noen måte å forsvare nazistenes handlinger. Det var mer en refleksjon over hvordan nazistene forsvarte handlingene sine. Nazistene trudde jo det de gjorde var det beste for seg og sitt folk, og hadde dermed lullet seg inn i en fantasiverden hvor alt hørtes fornuftig ut, spesielt når alt skjedde gradvis. Det er lett for oss å se tilbake på nazistene og si det de gjorde var helt umenneskelig. Desverre vet vi at det de gjorde var svært, svært menneskelig. Mennesker har alltid klart å finne unnskyldninger for å gjøre helt forferdelige ting.

Det er sikkert vanskelig å lese dette, for jeg syns ihevrtfall det er vanskelig å skrive det, men nazister var ikke monster per se. Handlingene deres var uten tvil grusomme, og en kan argumentere for at det i seg selv rettferdiggjør å kalle dem ondskapsfulle, men deres kapasitet for ondskap var nok ikke noe større enn den du og jeg har.

Det skremmer meg å tenke på at dersom jeg (som en hvit blond person, og dersom vi ignorerer seksualitet og at jeg er feminist) hadde blitt født i Tyskland på begynnelsen var 1900-tallet, er det veldig sannsynlig jeg hadde vært på nazistenes side. Det som skremmer meg enda mer, er å tenke på at jeg er kanskje en nåtidens “nazist”. Ikke at jeg på noen måte er enig i nazistisk ideologi. Det jeg mener er, tenk om jeg gjør ting jeg syns er riktig, men egentlig så er jeg bare omringet av andre mennesker med den samme tankegangen, at jeg aldri har kommet på å kritisere den? Kanskje mennesker om 100 år kommer til å se tilbake på mine og våre handlinger og lure på “hvordan kunne vi noengang tro noe slik?” og nei, det kommer kanskje ikke til å være like galt som “De Tredje Riket”.

På den annen side: det 842 millioner mennesker som sulter i verden selv om vi har nok mat til alle, og miljøet vårt blir gradvis brøtet ned som igjen fører til ødeleggende klimaendringer, alt på grunn av våre handlinger, så kanskje vi ikke er så mye bedre likevel. Kanskje jeg ikke er like umoralsk som de som kommanderte jøder inn i gasskamre, men nazistene hadde aldri kunnet drept og torturert så mange mennesker uten de utallig menneskene som ikke gjorde noe for å stoppe dem, bare fordi det ikke skjedde i deres stue.

PS: Denne artikkelen handler ikke om å forsvarstale for at du ikke kan kalle nazistene/Hitler ondskapsfulle (for det kan du absolutt), men om at vi ikke kan avskrive dem som det. Viktig forskjell, siden jeg faktisk har hørt ikke-nazister forsvare spesielt Hitler siden han jo “reddet Tyskland fra økonomisk krise”, som om det gjør hele jøde-massaker-greia noe mer tilgivelig. Jeg kunne liksågodt ha byttet ut nazist med Anders Behring Breivik eller fundamentalistisk muslimsk terrorist.

Den bifile testen

En ting jeg oppdaget etter at jeg bestemte meg for å være åpen om det å være bifil, er at folk ser ut til å prøve å teste meg fra tid til annen. Det er ikke nok at jeg sier jeg er bifil, og at jeg blir tiltrukket til både gutter og jenter. Jeg må selvsagt bevise at jeg er det jeg sier jeg er.

Et typisk spørsmål jeg får er “Hva liker du best egentlig? Gutter eller jenter?” Dette kunne vært et legitimt spørsmål. Som bifil trenger en ikke føle akkurat 50/50-attraksjon til to eller flere kjønn. Det kan godt hende noen lener mer mot det ene kjønnet enn det andre, kanskje til og med så mye at andre med de samme atraksjonene velger å kalle seg hetro/homo. Likevel, hvis du føler attraksjon til mer enn et kjønn, er det nok til at en kan kalle seg bifil, ferdig med det. Likevel, når folk stiller meg dette spørsmålet, er det sjeldent av faktisk interesse for akkurat min opplevelse av det å være bifil, men heller det å kunne sette meg i en boks. I et svart-hvit-samfunn som vårt, virker det somom folk ikke er tilfreds med at jeg kan befinne meg en plass midt på spekteret.

Jeg pleier som regel å svare at jeg liker gutter og jenter like mye, selv om det egentlig svaret er at dette varierer. For meg går det kanskje en måned hvor jeg er mest interessert i gutter, så en måned hvor jeg er mer interessert i jenter, og så en måned hvor jeg kanskje er mest interessert i folk som verken kaller seg gutt eller jente. For meg er kjønn litt som hår. En måned legger jeg kanskje ekstra merke til jenter med søt pixie-klipp, men det betyr ikke at jeg ikke kan få en liten crush på den langhårede jenten på undergrunnsbanen med Harry Potter-t-skjorte.

En annen ting jeg blir spurt om som bifil er hvor mange jenter versus gutter jeg har vært med. Dersom noen sier de er bifile, er det av en eller annen grunn helt greit å spør noen om å legge frem hele dating-historien som bevis på om de er hva de påstår å være. Hvis du som jente har vært med flere gutter enn jenter, så er jo det klart og tydelig bevis på at du egentlig er hetrofil, og at forholdene dine med jenter bare var eksperiment, eller for å virke mer attraktiv ovenfor menn. Kan du se for deg noen stille en homofil mann det samme spørsmålet? “Ehm… ok, vel, jeg var sammen med noen jenter før jeg kom ut som homo, og etter det har jeg vel bare vært seriøs med en ma-” “AH- AH- AH! Du har vært sammen med flere kvinner enn menn sier du? Vel, da må jo det bety at du egentlig er hetrofil!”

Jeg for min del hadde først “vært sammen med” (definert av flørting og et første kyss, pluss) flest gutter (vel, 1), så flest jenter, og så flest gutter. Betyr det at jeg først var hetro, så homo, så hetrofil igjen? Og hvorfor er det flest folk en har vært sammen med som teller? Jeg har bare hatt én faktisk kjæreste (gutt), men har hatt flere lenger forhold med jenter, som ikke helt nådde å bli offisielle forhold på facebook. Uansett er det selvsagt ikke dette jeg svarer når noen prøver å få tak i dating-, eller enda verre, sex-historien min. Svaret mitt er mer i retning av “Piss off!”

Igjen, det eneste som teller er at en føler tiltrekning til to eller flere kjønn, og at en velger å identifisere seg som bifil. Alt annet er irrelevant. Det er tross at mye enklere å finne noen som er hetro-/bifile av et annet kjønn, enn å finne noen som er homo-/bifile. Det er også mye tryggere, spesielt for oss jenter, siden jeg har faktisk hatt en venn av henge og klå på meg og en (lesbisk) jente jeg danset med, nettopp fordi han var klar over min orientering, som for han betød at vi tre jo burde hatt trekant. Det var en svært ubehagelig opplevelse, og jeg kuttet i ettertid helt kontakt med ham, spesielt siden han faktisk ble svært sur for at vi ikke ville ha ham med.

Jeg håper virkelig at denne “testingen” av bifile kan ta slutt snart, for jeg har selv kjent på presset om å klare å holde en 50/50-score for å “bevise” den seksuelle orienteringen min. Når en stadig blir bombadert av negative stereotyper og spørsmål som de over, samt mangel på faktisk representasjon og positive forbilder, ender en desverre opp med veldig mye unødvendig internalisert bifobi, og det kan virkelig ødelegge en. 

Hvorfor jeg elsker selfies

Selfies! Folk elsker å hate dem. De som liker å se på seg selv som intelektuelle mener de er et tegn på hvor narsisistiske vi har blitt. Men hva er det egentlig som gjør at selfies har fått et så dårlig rykte på seg? Hvorfor er det å ta bilder av seg selv så galt?

Så lenge mennesker har hatt former for kunst, har vi også hatt former for selvportrett. Figuren under med navn Venus fra Willendorf har enkelte forskere hevdet at kan være et eksempel på selvportrett fra over 25000 år tilbake. Siden dette var tiden før speil, er kanskje dette en representasjon av hva den eventuelle kvinnen som lagde den så når hun så ned på seg selv? Uansett må det ha tatt mengder med tid. Det gjorde det nok også for Van Gogh når han malte sine selvportrett, samt for Frida Kahlo, osv. Selv når kameraet kom til, var det først og fremst rike mennesker,eller kunstnerne selv, som hadde mulighet til å få portrettet sitt laget eller tatt. Smarttelefonen og digitale lommekameraer har endret dette til at vi ALLE nå kan portretere oss selv i ett enkelt klikk. Vi kan gjøre det når vi vil og hvor ofte vi vil, og jeg for min del er kjempeglad for at dette nå ikke lenger bare hører adelen til. *

Venus fra Willendorf

Det viktigste når det kommer til å sette pris på selfies, er likevel ikke å få frem det faktum at “selfies” faktisk har eksistert så lenge mennesker har laget visuelle former for kunst, og at dette dermed er helt normal menneskelig oppførsel. Det i seg selv er ikke nok til å argumentere for at selvportrett i seg selv er bra. Grunnen til at jeg virkelig kan si jeg elsker selfies, uten å overdrive, er måten selfies kan brukes som et redskap for representasjon og kropps-positivitet! Vi er alle konstant omringet av media som bare aksepterer en form for skjønnhet, nemlig hvite, ciskjønnede, helst blonde, unge, tynne hetrofile menn og kvinner. Ikke bare er disse “definisjonen på skjønnhet”, men de blir fremstilt som normalen i det at de er sterkt overrepresentert i reklamer, TV-show og filmer. Selfies gir makten tilbake til oss mediabrukere, og lar oss vise verden at det finnes mer enn en måte å være vakker på.

Enda viktigere, selfiesene gir oss makten til å vise at vi eksisterer.

Det kan være vanskelig for de av oss som er hvite, slanke og ciskjønnede (dette er tre kategorier jeg passer inn i) nordmenn å forstå viktigheten i det å bli representert, så hvis du som meg har disse, eller andre, privilegier, vær bevisst dem når du tenker over viktigheten av å bli sett, og av å se andre som seg selv. Lupita Nyong’o, som nylig vant Oscar for “Best supporting actress” for filmen “12 years a slave”, fikk dette veldig godt frem i en tale hun holdt for ikke lenge siden, hvor hun fortalte at hun selv om hvordan hun følte seg bent frem stygg som ung, og det var ikke før hun så en modell som “til og med Operah sa var nydelig!” med like mørk hud som Lupita selv ble populær, at hun skjønte at hun selv kunne være pen.

Selfies
Fra øverst til venstre: treydoesntcaretransgirltumblingwaitingcantlastforever,
chantaletcg0lddustwomanillestkaileanneswardrobewonderlandbutchbikinikill,
hijabishijabzainsbirditsjosehoeextraordinary-elite-n-ebony

Tenk så mye lettere det hadde vært om Lupita, og for alle andre også for den saks skyld, om vi fikk vokse opp i et samfunn hvor selfies ble feiret! Hvor det å føle seg komfortable, ja kanskje til og med stolt i sin egen kropp, var noe som ble sett på som en god egenskap, så lenge en også hadde evnen til å sette pris på alle andres kropper også.

Min reise inn i verden av selfies begynte etter at jeg oppdaget at som siden jeg er svært entusiastisk for fotografering, endte jeg som regel opp med å ha mange, gode bilder av alt og alle rundt meg, men veldig få, og da sjeldent særlig gode bilder av meg selv. For å rette opp i dette, begynte jeg, når jeg sist høst flyttet her til London, å ta såkalte selfies, og voila! Nå har jeg plenty av bilder av meg selv, med alt fra når jeg er ganske fornøyd med hvordan jeg ser ut, til bilder hvor jeg ikke tar meg noe særlig bra ut i det hele tatt, men som sier noe om hvordan jeg hadde det der og da. Jeg har bilder av meg selv sammen med venner jeg kanskje aldri kommer til å se igjen, bilder av meg i situasjoner jeg kanskje aldri kommer til å befinne meg i igjen.

Ikke bare har selfiesene gitt meg plenty av gode minner som nå vil bli forvart for alltid, men de har også gjort at jeg ikke lenger tenker så mye over hvordan jeg ser ut. De har lært meg at det er så mye mer enn bare naturlig utseende som spiller inn på hvordan jeg ser ut, men også lys, kameravinkel, osv, og når alt kommer til alt, så er det ikke hvor bra jeg ser ut som gjør en selfie bra. Det er de tusen ordene, og mer, som selvportrettet har å si.

Har du noen flere grunner, til å elske selfies? Hva syns du om selfies, og gjør det å tenke på selfies som et verktøy for bedre selvbilde og for representasjon at du nå ser på selfies i et nytt lys?

*Det at det nå er noe alle kan gjøre, uansett talent eller økonomisk bakgrunn (ihvertfall blant de fleste i Norge), er kanskje litt av grunnen til at så mange kritiserer selfies, noe som blir diskutert nærmere på “The IDEA-channel” her.

Du kommer ikke til å mislykkes!

De siste to årene etter videregående har en liten del av meg konstant vært lammet av frykt. Helt frem til videregående visste jeg akkurat hva jeg skulle gjøre året etter, helt til jeg plutselig var i tredje året, etter to år media og kommunikasjon og så påbygg. ‘Hva gjør jeg nå?!’

Jeg er nok langt fra alene dette. Tvert imot merker jeg at det er et veldig vanlig problem blant flere av student-vennene mine. Vi hører stadig denne klisjeen om at ’Du kan bli hva som helst om du bare jobber hardt nok… Men er du sikker på at du får jobb dersom du studerer akkurat det?”

Når jeg spurte en av de ansatte på den videregående skolen min under lunsj for omtrent 3 år siden om hun kunne hjelpe meg, svarte hun ‘Jeg vet ikke jeg Helene… Men jeg tror du kommer til å bli noe stort!’ De rundt henne nikket. Jeg følte alle rundt meg hadde denne forventningen om at jeg kom til å komme tilbake ti år etterpå som millionær og kjendis og nobelsvinner for et eller annet. Men for hva? Hvem vet. Det var nok ment som et kompliment, men samtidig hadde de ikke peiling. For å finne ut hva jeg kunne studere for å ‘bli noe stort’, prøvde flere ganger å lage en mental liste over ting jeg ønsket å bli. Forfatter. Filmskaper. Arkeolog. Fotojournalist. PR-ansvarlig for WWF. Biolog. 3D-animatør, og slik fortsatte det.

Listen har ikke blitt noe kortere, men jeg er fremdeles like rådvill. Jeg har ikke problemer med å finne ut hva jeg ønsker å bli, men det å finne noe som passer både i kategorien “Drøm stort!” men også “Vær realistisk!” føles som en helt umulig oppgave. Det kommer alltid til å være noen som gir meg et advarende ord eller et hevet øyenbryn som får meg til å tvile på meg selv.

Når jeg gikk på ungdomsskolen og vi begynte å få karrakterer på prøvene våre, var det alltid en eller flere av klassevennene mine som spurte meg “Hva fikk du ’a Helene?” og før jeg rakk å svare, fortsatte de “Du fikk vel sikkert en 6’er som vanlig!” Men sannheten var at nei, jeg fikk ikke alltid 6’ere. Såvidt jeg kan huske, fikk jeg ikke 6’ere i nærheten av halvparten av tiden engang. Løsningen på dette problemet var at jeg rett og slett sluttet å si hva jeg fikk på prøver og stiler, men det funker ikke nå. Dersom jeg får en dårlig karrakter på livet mitt, som jeg har lært at i voksenverdenen måles i hvilken yrkestittel en har hvor professor og lege er en 6’er, mens vaskedame er stryk, kommer alle til å få vite det. Om det er på Facebook, eller på 10-årsgjennforening eller folk som mimrer og spør “Hvor er det hun er henn nå da?” så kommer de til å finnen ut av det.

“Det har aldri vært lettere enn nå å bli hva du vil”, sier folk. “Nå kan du studere akkurat hva du vil! Tenk på alle mulighetene du har som ungdom i Norge!” Det eneste jeg og alle på min alder hører er “Hvis du mislykkes er det din og *bare din feil!*” Det er som om alt er satt opp for at målet skal være å få en doktorgrad på universitetet, og blir du noe annet, var det fordi du ‘datt av’. Alt dette presset gjør at jeg omtrent en gang i uken går inn i en eksistensiell krise hvor jeg ikke klarer å gjøre noe annet enn å krølle meg sammen til en klump på gulvet mitt. Dette blir ofte etterfulgt med et ‘Jeg skal vise dem jeg!’, før jeg igjen, uken etter, er tilbake på gulvet.

Dinosaurskisse
Her er hva som skjer når jeg gir opp i mattetimene og istedet bestemmer meg for å tegne 
dinosaurer med fryktelige overbitt og merkelig proposjonerte kropper for å muntre meg opp.

Slik var det når jeg i fjor studerte filosofi (årsstudium, så det ble alternativt til folkehøyskole), og slik er det i år når jeg studerer spillteknologi, og nå ønsker jeg igjen å bytte studie. De eneste gangene jeg er i nærheten av å være sikker på hva jeg vil gjøre, er når ingen har rukket å rive ned alle drømmene jeg har om å jobbe innenfor et spesielt felt.

For alle dere som kjenner seg igjen i min situasjon, som jeg mistenker er de fleste av dere som vet hva en blogg er, her om dagen gikk det opp et lys for meg. For vet dere hva? Ingen bryr seg! Ikke egentlig. Klassevennene mine som trudde jeg bare fikk 6’ere brydde seg ikke egentlig om hva jeg fikk. Hvis jeg møter den skoleansatte, eller noen av de andre som forventer et eller annet utrolig spennende svar på deres ‘Hva er det du gjør nå da?’ og alt jeg kan svare er ‘Jo jeg jobber i kassa på rema og har 11 katter’, gjett hva, de kommer ikke til å bry seg. Ikke egentlig. De kommer kanskje til å si “Åh…”, og kanskje de til og med tenker “Hmm, jeg hadde faktisk forventet noe annet jeg altså…”, men så kommer de til å fortsette å leve livet sitt som om ingenting var skjedd. Som om dette øyeblikket som har fått meg til å ligge lam i sengen min og stirre i taket mens jeg lure på ‘Hva om mislykkes i alt?’, ikke hadde noe å si for deres liv. Null. Zero. Nada. Nani Mo.

De eneste som virkelig bryr seg, og som av og til kan ha litt for sterke meninger om saken, kan være foreldre eller familie. Husk på at dette er ditt liv, ikke deres! Det kan selvsagt være bra å få hjelp av foreldrene dine, men husk at selv om de ønsker deg alt godt, vet de ikke nødvendigvis hva som er best for deg, selv om de kanskje tror at det å dytte deg i en spesiell retning er “til ditt eget beste”. For ikke å nevne skjulte intensjoner de kanskje selv ikke er klar over (trenger jeg si noe mer enn “barnebarn”…) Husk at når foreldrene våre vokste opp og fikk seg utdanning og sin første jobb i en ganske annen verden enn den vi befinner oss i nå.

Vi må slutt å være så redde for å mislykkes (samt endre hva det ‘å mislykkes’ faktisk betyr). Sats på noe du ønsker å gjøre, men gjør det fordi du vil det, ikke fordi det er det alle forventer fra deg (med mindre det faktisk funker for deg). Snakk om hva du vil bli med venner, men unngå de som bare ønsker å dra deg ned og fortelle deg at det ikke kommer til å gå. Du kommer fort til å legge merke til hvem som gir deg konstruktiv kritikk, og hvem som ikke tåler å høre andre finne ut av livet sitt når de selv er usikre. Joda, vær realistisk, ikke forvent å bli en bestselgende forfatter. Du må tross alt ha en del flaks også, for at det skal skje. Derfor er det love å satse, men ingen det er ingen skam i å snu eller finne noe annet å brenne for langs veien. Ok, så kanskje du ikke ble det du ønsket, men det betyr ikke at alt du lærte på veien, var helt forgjeves. Det går alltids ann å bruke det du lærte til noe annet. Tenk over hva du likte å gjøre når du vokste opp, og spør deg selv hvorfor du slo det fra deg. Kunnskap og erfaring er begge verdifulle i seg selv, og det hjelper deg til å finne din egen sti til toppen av fjellet, hvor du kan sette deg tilbake, kikke ned, peke og si “Åh, jeg husker den delen. Hadde jeg bare visst hvilken utsikt som ventet meg her oppe!”.

Bifil vs Panfil

Hvorfor blir panfili og bifili sett på som to forskjellige legninger? Hva har så mange panfile imot bifile? Er jeg det ene, det andre, eller begge deler, og hva er egentlig dette panfili-greiene for noe?

I et tidligere innlegg kom jeg ut som bifil, og jeg startet hele innlegget med definisjonen av denne legningen som ‘en person som er tiltrukket til sitt eget og andre kjønn’. Dette er den definisjonen vi bifile foretrekker å bruke om oss selv. De fleste andre ville ganske enkelt sagt «noen som liker både menn og kvinner», uten å se problemet med eller forstå forskjellen på disse to setningene. Den sistnevnte definisjonen er den som har gjort at mange som velger å identifisere seg som “panfile” ofte tar avstand fra bifile, både ordet og menneskene. Men hva betyr egentlig panfil?

Wikipedia definerer det som følger:
Panfili er å tiltrekkes følelsesmessig og/eller seksuelt av en person uavhengig av vedkommendes biologiske kjønn eller dens kjønnsidentitet.

Laci Green er selv panfil/panseksuell, og jobber med å lære bort sex-positivitet.
Sjekk ut  filmen hun lagde om det å være panseksuell her!
(resten av kanalen her, anbefales!)

Når jeg begynte å tenke seriøst over hva min seksuelle legning egentlig var, gjorde jeg som de fleste andre i min generasjon gjør når de lurer på noe: Jeg googlet det. Det tok ikke lang tid før jeg kom over ordet «panfil», og det var dette jeg først kom ut som meg selv som. Det var perfekt! I motsetning til bifil, kom det ikke med en haug med negative stereotyper, først og fremst fordi de fleste ikke aner hva det betyr.

Det var likevel noe som plaget meg med å kalle meg panfil, som gjorde at det ikke tok lang tid før jeg bestemte meg for å første og fremst identifisere meg som bifil først og fremst. Den første av disse grunnene var at en del panfile* kritiserer bifili for å være transfobisk, og at en ved å si en var bifil, eksluderer en transeksuelle menn og kvinner. Hang on there a sec, sa jeg høyt til meg selv mens jeg satt der forann PC’en min. Er det ikke ganske transfobisk å si at når en blir tiltrukket av kvinner og menn, så vil det si at transseksuelle kvinner og menn ikke er med i de to kategoriene? Betyr det også at hetrofile kvinner, for eksempel, ikke kan føle seg tiltrukket til transseksuelle menn?

Det andre som plaget meg, var at panfile ofte brukte sin egen definisjon på bifili, fremfor den bifile selv brukte for å beskrive seg selv og sin opplevelse av seksuell og romantisk tiltrekkelse, når det kritiserte bifili. Det stemmer at historisk sett, er det ofte definisjonen “tiltrukket til både menn og kvinner” som har blitt gitt til bifile, men det er fordi historisk sett, her i Vesten, så har vi bare regnet at det eksisterte to kjønn. Når samfunnet endrer seg, gjør også ord det. Tidligere betydde kanskje en “prest” som en mann som snakket i kirken, men ettersom kvinner også fikk snakke i kirken, endret definisjonen seg.

Som bifil er en allerede vant med at andre snakker som om de vet bedre enn en selv hva en snakker om. «Du er bare i en fase» «En dag kommer du til å finne ut at du er homo eller hetro» «Jeg tror ikke at bifile egentlig finnes», så det at panfile kommer og gjør akkurat det samme, og dermed sier «Her, la meg definere legningen din for deg, på en måte som gjør at den er diskriminerende». Det at panfile, som bifile jo har veldig mye til felles med både i det at vi begge ikke er monoseksuelle (føler tiltrekning til bare et kjønn) og i det at mange bifile også definerer seg som panfile, gjør det, gjør da ekstra vondt, når disse to gruppene så enkelt kunne ha jobbet sammen. Det er ikke noen logisk plass for bifile å trekke til, siden vi ofte føler oss utenfor i både hetrofile miljø, men også LHBT+-miljø, selv om B’en står for bifil.

Det tredje problemet mitt var først og fremst et personlig et, og det er dette som er hovedgrunnen til at jeg velger å kalle meg først og fremst bifil, selv om jeg også identifiserer meg som panfil. Grunnen til at jeg en periode ønsket å kalle meg panfil, var for å rømme bort fra alle de negative stereotypene og assosiasjonene jeg hadde ved ordet «bifil». Jeg følte at ved å kalle meg panfil, endte jeg på en måte med å si «Jo, men jeg er ikke bifil, de der borte er bifile, jeg er noe helt annet, så ikke se på meg!» Jeg følte jeg kastet andre bifile under bussen, og jeg føler at det er det en del (igjen, ikke alle) panfile gjør også. Jeg sier ikke at panfile egentlig er bifile, men som ikke tørr å komme ut, men det føles som om en del panfile prøver så godt de kan å distansere seg fra oss.

Derfor, selv om jeg passer under beskrivelsen panfil, velger jeg å kalle meg bifil, fordi det er vårt ord! Bifili har blitt dratt i og hevet rundt på så mye at det er nesten ikke til å kjenne igjen for hva det egentlig er, så nå er det vår jobb, som bifile og allierte, å ta legningen vår tilbake. I media blir vi fremstilt som grådige, seksualiserte mennesker, som bare ønsker oppmerksomhet, som er predisponerte til å være utro, og som før eller siden kommer til å «bestemme oss» for om vi er homofile eller hetrofile. Sannheten, selvsagt, er at vi er bare mennesker, og at vi er akkurat like kjedelige som alle andre. Vi har bare litt mer problemer med å bestemme oss for hvem vi blir mest tiltrukket av mellom Brad Pitt og Angelina Jolie.

AngelinaJolieBradPittVeldig passende, er Angelina Jolie selv bifil, og er åpen om at hun har vært i flere
forhold med kvinner, blant annet et mangeårigt forhold med modell Jenny Shimizu.

Jeg håper at andre selvidentifiserte panfile kan være åpne med oss bifile. Jeg forstår at det kan være ekstra viktig for dere å legge vekt på at dere er tiltrukket absolutt alle kjønn og kjønnsidentiteter, men jeg håper dere ikke drar ned oss bifile i samme slengen. Vi er, som flerseksuelle, allerede en sterkt underrpresentert minoritet i media og i samfunnet gnerelt, og vi blir alle allerede sett på som magiske enhjørninger som egentlig ikke finnes. La oss sammen ødelegge myten om at monoseksualiteter er de eneste formen for seksuelle og romantiske legninger som eksisterer!

*legg merke til at jeg ikke snakker om alle panfile her, men heller om en trend innenfor det panfile fellesskapet jeg kom over flere steder når jeg prøvde å lære om panfili og biseksualitet. Jeg både kjenner og vet om bi-positive panfile, og det er ikke disse jeg snakker om her!

Jeg vil avslutte med en liten PS! Hvis du leser om panfile og bifile, vil du ofte komme over folk som sier “bi betyr to, som i to kjønn”. En annen måte å se på bi som, er i forhold til hetro- og homofil. Bi, som i to, som i #1 hetro – tiltrekning til mennesker av andre kjønn, og #2 homo-tiltrekning til mennesker av samme kjønn.

RitchandFamous snakker om biseksualitet vs. panseksualitet:

Jeg er bifil

Etter å ha hørt Ellen Page, et stort forbilde for meg, komme ut som homofil, og å sett Disneys “Frozen” med sangen “Let it go”, har jeg bestemt meg for at det var på tide for meg å komme ut som bifil. Nei, jeg er ikke egentlig lesbisk og nei, det er ikke en fase. 

bifil (‘biːfiːl)  adjektiv
person tiltrukket til sitt eget og et annet/andre kjønn, f.eks. tiltrukket av både kvinner og menn.

Det har tatt lang tid for meg å akseptere at jeg faktisk er bifil. Det er et ord som de færreste, inkludert meg frem til for et år siden, tar seriøst. De fleste tenker, bevisst eller ikke, at bifil er noe homofile gutter kaller seg før de tørr å komme “skikkelig ut”, eller jenter er når vodka-flasken er halvtom. Du er enten hetro eller homo; det er ingen som er noe imellom, ikke egentlig. “Bifil” er mer et feriested hvor du kan sette fra deg bagasjen mens du krysser grensen, eller hvor du drar for å ha det litt gøy mens du er ung, før du vokser opp og bestemmer deg for det ene eller det andre.

Disse stereotypene er det som gjorde at jeg følte jeg måtte jo være hetrofil. Jo, jeg hadde følelser for jenter… men jeg hadde også følelser for gutter. Da jeg var 16år ble jeg hodestups forelsket i en gutt som jeg endte opp med å være i et fast forhold med i halvannet år. Jeg vet at følelsene jeg hadde for ham var ekte, og det ikke hadde noe som helst å gjøre med å skjule “hvem jeg egentlig var”. Det var også på denne tiden jeg første gang snakket med noen som helst om det at jeg av og til ble tiltrkket av jenter. Likevel kunne jeg ikke nekte for at de samme sommerfuglene som fløy rundt i magen når jeg så en gutt jeg likte, også begynte å flakse rundt enkelte jenter. Jeg kom frem til at selv om jeg fint kunne se for meg å være i et forhold med en jente, og kunne føle meg seksuelt tiltrukket til en, kom det sikkert til å føles helt feil dersom jeg faktisk kom i et romantisk forhold noen. “Hetrofil” passte meg kanskje ikke helt, men hva annet kunne jeg være?

Spol frem til påskeferien for omtrent et år siden da jeg og familien min dro på sydentur til Tyrkia. Omtrent halvveis ut i uken ble en håndfull ungdommer, inkludert meg og søsteren min, fra hotellet vårt tatt med på en tur til en lokal nattklubb. Mens en av de andre jentene, som jeg senere fant ut het Jackie, og jeg danset sammen, var alt jeg klarte å tenke “Kyss meg, kyss meg, kyss meg!” og det samme må hun ha tenkt, for plutselig smeltet leppene våre sammen. Dette var starten på fire av de beste dagene i mitt liv. Vi satt på taket, under en stjernefull himmel, med utsikt over hotellområdet og byen rundt hele nettene. Mens vi gikk hånd i hånd, utforsket vi labyrinten av ganger, vi tok en spontan svømmetur midt på mørke natten, danset sammen på hotellets diskotek, delte yndlingsserier og musikk samt våre innerste følelser og tanker. Ingen andre mennesker har før eller siden blitt kjent med meg så intenst som det Jackie ble på disse fire dagene. Det var som å truffet av en orkan, og bare det å mimres hvor glad jeg var får tårene til å presse på.

Jackie
Meg og Jackie på stranden i Tyrkia, morgenen etter at vi møttes.

Bildet ble tatt av Jackies søskenbarn.

På vei tilbake til flyplassen, etter å ha sagt farvel til Jackie, lå jeg i fanget til søsteren min og gråt hele veien frem. Jeg hadde fortalt Jackie at jeg ikke ønsket noe lang-distanse-forhold, og siden hun budde i Canada og jeg i Norge, ble vi enige om å ende det der. Vi fortsatte å snakke sammen hver dag i flere måneder fremover, og vi holder fremdeles kontakt.

Når jeg kom tilbake til Trondheim, hvor jeg studerte da, føltes det naturlig å dele hva som hadde skjedd med vennene mine. Likevel var det noe som stoppet meg. De fleste antok jeg var hetrofil, så det kom jo uten tvil til å få folk til å stille spørsmål ved legningen min. Hva skulle jeg ha svart isåfall? Det føltes så feil at jeg ikke kunne snakke om personen som hadde betydd så ubeskrivelig mye for meg, med de menneskene som var meningen at skulle kjenne meg, bare fordi hun var en jente. Selv moren min, som jeg vanligvis kan dele alt med, var jeg redd for å snakke med om hvor glad jeg hadde vært, og hvor hjertesjærende det hadde vært å si hade, stengte jeg meg bort fra (selv om mamma er en veldig omsorgs- og forståelsesfull kvinne).

Jeg begynte å tenke over om jeg kanskje faktisk var lesbisk? Men nei, jeg visste jeg likte gutter (det var bare å se noen episoder Firefly med Nathan Fillion dersom jeg trengte å få det bekreftet). Det var ikke før på denne tiden, 19 år etter at jeg kom skrikende ut i denne verden, at jeg for alvor begynte å tenke over dette ordet “bifil”. Jeg begynte å lese alt jeg kom over om det å være bifil, av historier over å komme ut, blogginnlegg om “bisexual erasure”, wikipedia-siden over kjendiser som er bifile, feministiske artikler, buzzfeed-lister, kort sagt, alt som er der ute. Etterhvert som jeg ble mer og mer venn med dette ordet, tok jeg det til meg. Når jeg i høst flyttet her til London for å studere, bestemte jeg meg for å være åpen om min seksuelle legning helt fra starten av, etter at jeg noen måneder tidligere hadde kommet ut til meg selv. Jeg var veldig heldig og fikk en god, stor vennegjeng hvor alle aksepterte hva jeg var helt fra starten av. Joda, jeg har fått noen bifobiske kommentarer slengt i meg fra nå til da, selv om de sjeldent har vært vondt ment.

Det å komme ut som bifil, føles veldig rart. Det er liksom ingen som snakker om det, så det føles litt som å si veldig seriøst til noen “Jeg har noe jeg må si. Jeg håper du ikke blir skuffet men, altså… jeg liker pizza.” Det føles som om jeg gjør et stort nummer ut av ingenting. Kanskje det er derfor det var enklere å komme ut til folk jeg aldri hadde møtt. Jeg hadde også tanker rundt det å være den jenten, som ikke bare er veganer og tørr å kalle meg feminist, men nå også bifil, av alle ting! Jeg tenkte egentlig at jeg ikke trengte å gjøre dette, og at dersom jeg kommer i et seriøst nok forhold med en som ikke er mann, så kunne jeg heller si det da, men det føles likevel som om jeg lyver. Så istedet skal jeg fra nå av eie legningen min. Jeg er bifil, og fra nå av er det min legning, min identitet, og ingen stygge stereotyper eller bifobiske utsagn kan skade meg lenger!

Ellen Pages “coming out speech” (ha lommetørklet klart!)